Vi diskuterer feil problem i Somalia

Det som stadig slår meg når jeg følger den politiske utviklingen i Somalia, er hvor ofte debatten begynner på feil sted. Hver gang landet går inn i en ny politisk krise, rettes oppmerksomheten mot presidentkandidater, allianser, grunnlovstvister og kampen om makten. Det snakkes mye om hvem som skal styre staten, men langt mindre om hvilken stat som faktisk skal bygges.

Dette er kjernen i Somalias politiske krise. Landet mangler ikke mennesker som ønsker å bli president. Det mangler et langsiktig politisk prosjekt for statsbygging.

Siden statskollapsen i 1991 har Somalia vært preget av krig, terror, politisk ustabilitet og svake institusjoner. Flere generasjoner har vokst opp uten en stat som fullt ut har kunnet sikre trygghet, rettssikkerhet, utdanning, arbeid og grunnleggende offentlige tjenester. Likevel dreier den politiske samtalen seg fortsatt i stor grad om personer og maktbalanse, ikke om institusjoner, reformer og samfunnsbygging.

Når politikken reduseres til en kamp om hvem som skal få makten, forsvinner spørsmålet om hva makten skal brukes til. En stat bygges ikke av presidenttitler, slagord eller midlertidige allianser. Den bygges gjennom fungerende institusjoner, lover som håndheves, offentlige tjenester som leveres, og ledere som kan holdes ansvarlige for konkrete resultater.

Men politisk ansvarlighet krever et samfunn som stiller krav. Når folket, mediene, diasporaen, akademikerne, tradisjonelle ledere og særlig den yngre generasjonen ikke utfordrer dem som søker makt, blir politikken en arena der ambisjoner kan erstatte innhold. Da kan kandidater konkurrere om landets høyeste embete uten å forklare hvordan de vil reformere staten, styrke økonomien, bygge skoler, skape arbeidsplasser eller utvikle en fungerende føderal modell.

Dette er særlig alvorlig fordi Somalia befinner seg i en ny geopolitisk virkelighet. Afrikas Horn har blitt et strategisk tyngdepunkt der regionale og globale makter konkurrerer om havner, handelsruter, sikkerhet og innflytelse. For Somalia kan dette gi historiske muligheter. Landets geografiske plassering kan brukes til å tiltrekke investeringer, styrke regional handel og bygge en mer robust økonomi. Samtidig kan den samme situasjonen bli farlig dersom landet mangler ledere som forstår alvoret.

Geopolitikk er ikke en gave i seg selv, men et handlingsrom. Et sterkt politisk lederskap kan bruke dette handlingsrommet til å gjenreise staten. Et svakt lederskap kan gjøre Somalia til en brikke i andres spill. Forskjellen ligger ikke i geografien alene, men i kvaliteten på ledelsen og styrken i institusjonene. Uten en tydelig nasjonal strategi risikerer Somalia at andre definerer landets strategiske rolle før landet gjør det selv.

Det samme gjelder spørsmålet om Somaliland. Debatten reduseres ofte til anerkjennelse eller territoriell integritet, men problemet stikker dypere. Det handler også om dårlig politisk ledelse og fraværet av en stabil, fungerende føderal stat i Somalia.

Dersom Somalia hadde hatt en sterk føderal styringsmakt og legitime institusjoner, ville spørsmålet om Somaliland trolig vært håndtert for lenge siden. Dette er ikke et spørsmål én president, én klan eller én politisk gruppe alene skal avgjøre. Det er en somalisk nasjonalsak. Den mest demokratiske og legitime veien ville vært en politisk prosess der befolkningen fikk si klart om Somaliland skulle være en del av Somalia eller bli et eget land.

En slik prosess krever institusjoner, stabilitet og tillit. Når dette mangler, blir spørsmålet stående uløst. Somaliland får større rom til å handle på egen hånd, mens regionale og internasjonale aktører får mer innflytelse over utviklingen. Når katten er borte, danser musene på bordet. En svak stat etterlater et tomrom, og i politikken blir tomrom alltid fylt av noen.

Det var denne erkjennelsen som fikk meg til å kontakte Somalias valgmyndigheter i Mogadishu. Jeg ønsket å forstå hva som faktisk kreves for å etablere et politisk parti. Svaret overrasket meg. For å registrere et parti måtte man betale et betydelig gebyr. Kontrasten til Norge er tydelig. Her handler etablering av et parti først og fremst om å samle underskrifter fra borgere som støtter det politiske budskapet, ikke om å betale seg inn i politikken.

Jeg spurte også hva som kreves for å registrere seg som presidentkandidat. Svaret var enda mer oppsiktsvekkende. Registreringsavgiften alene var rundt 50 000 amerikanske dollar. I tillegg fikk jeg høre at en reell presidentkampanje i praksis kunne koste opp mot én million dollar, blant annet fordi stemmer og politisk støtte ofte er knyttet til økonomiske ressurser og nettverk.

Dette burde bekymre alle som bryr seg om Somalias framtid. Når veien til makten krever enorme summer, og institusjonene som skal kontrollere makten er svake, risikerer politikken å bli en investering som skal gi avkastning, ikke et ansvar overfor folket.

Somalia trenger derfor ikke flere ledere som ber om makt uten å forklare hva de vil bruke den til. Landet trenger kandidater som måles på ideer, reformer og institusjonsbygging, ikke på allianser, taler eller klantilknytning. De som søker makt, må tvinges til å forklare hvordan de vil bygge en stat som er sterkere enn dem selv.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvem som blir Somalias neste president. Det avgjørende spørsmålet er hvilke krav samfunnet stiller før makten gis, og hvilket ansvar lederne holdes til når makten er tatt. Før dette skjer, vil Somalia fortsette å produsere nye valg, nye kriser og nye ledere, men ikke nødvendigvis den staten befolkningen har ventet på siden 1991.