Ingen barn skal etterlates i utlandet mot sin vilje
Privat forslag fra Ubah Aden som uavhengig representant Retten til å bestemme over eget liv er en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Alle skal leve et fritt og selvstendig liv uten tvang, frykt, trusler og vold. Barn og unge har omfattende rettslig vern som gir rett til privatliv og økt grad av selvbestemmelse etter hvert som de blir eldre og mer modne. Disse prinsippene gjelder også på integreringsfeltet.
Hvert år blir flere barn og unge dessverre ikke gjenforent med skolen og vennene sine etter sommerferien. Flere rapporter, inkludert Oslo Economics i 2020, Fafos rapport “Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll,” Transnasjonal oppvekstrapport fra Institutt for samfunnsforskning i 2014 og Bufdirs rapport fra kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll i 2022, bekrefter at barn hvert år blir etterlatt i utlandet mot deres vilje. Bare i fjor viste Bufdirs rapport fra kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll i 2022 at det var 150 barn som ble etterlatt i utlandet mot sin vilje. Rapportene indikerer at mange av barna og unge som blir etterlatt i utlandet ufrivillig ofte har pågående saker i barnevernet eller politiet.
En annen spørreundersøkelse fra Proba i 2021 avdekker at 13% av elever i videregående skole med innvandrerbakgrunn er redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje.
Motivene for ufrivillig utenlandsopphold varierer. Det kan inkludere bekymringer for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Andre mulige årsaker kan være ønske om sterkere kulturell forankring, alternativ skolegang, familiesituasjon eller disiplinering som følge av uønsket tilpasning til vestlig ungdomsstil eller atferdsproblemer. Barneloven av 8. april 1981 nr. 7 regulerer forholdet mellom foreldre og barn. Loven inneholder flere bestemmelser om foreldres rett og plikt til å bestemme over sine barn.
Regjeringens beredskapsinformasjon
Hvert år sender departementet som har integreringsansvaret, som i år er Arbeidsdepartementet, beredskapsinformasjon om ufrivillig utenlandsreise til landets skoler. Beredskapsinformasjonen sendes ut til skolene rett før skoleslutt, og timingen er uheldig. Noen elever har allerede begynt å slutte å komme til skolen, ta tidlig ferie eller skulke, og skolen er opptatt med avslutningsaktiviteter. Dette gjør at beredskapsinformasjonen blir ukjent og ubrukelig. Og det er ikke alt, informasjonen som sendes er flere sider med informasjon og med vanskelig tekst som føles unødvendig og vanskelig å lese.
IMDis minoritetsrådgivere
Det er i dag 59 minoritetsrådgivere (MR) i Norge som er ansatt i IMDi og som er en del av handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. Mer enn halvparten av disse minoritetsrådgiverne jobber i Oslo-skoler, hovedsakelig i videregående skoler. Disse rådgiverne har spisskompetanse på krysskulturell oppvekst, æresrelatert vold, tvangsekteskap, negativ sosial kontroll og migrasjon. Dette er viktig kompetanse som lærerne etterlyser og som er til stor nytte for Osloskolen som har blitt en flerkulturell skole. Flere evalueringsrapporter på dette feltet viser at minoritetsrådgivernes kompetanse er ettertraktet i skolene.
Men problemet er at når en minoritetsrådgiver slutter på skolen, forsvinner også kompetansen vedkommende har investert i denne skolen i flere år. Minoritetsrådgiveren er ikke ansatt ved skolen og dette gjør det vanskelig å være en del av et system som ikke ser på deg som en av dem. Dermed gjør det vanskelig å implementere minoritetsrådgivernes kompetanse i skolesystemet, selv om det er behov for deres ressurs og dette feltet har hatt høy politisk prioritet i flere år.
Ufrivillig opphold i utlandet
Unge som har hatt lengre opphold i utlandet, kan slite med at de har mistet sine norskkunnskaper. Dersom de er norske statsborgere, har de ikke krav på norskopplæring ved retur. Noen kan ha vært uten skolegang og/eller mangle dokumentasjon på skolegang i utlandet, noe som kan medføre at de ikke kvalifiserer for videregående opplæring i Norge. • Noen unge som returnerer fra et ufrivillig utenlandsopphold bryter med sin familie på grunn av trusler og vold fra egne familiemedlemmer, mens andre opplever å bli avvist når de returnerer til Norge. Noen flytter tilbake til sine omsorgspersoner, til tross for at de kan føle seg sviktet av dem. Både unge som lever med trusler fra sin familie, unge som er utstøtt, og unge som har mistet tilliten til sine omsorgspersoner, kan trenge hjelp til å håndtere vanskelige familierelasjoner.
Forslag: –
- Bystyret ber byrådet ta kontakt med Arbeidsdepartementet for å sikre at beredskapsinformasjonen sendes til skolene så tidlig som mulig slik at elever, lærere og foreldre er godt informert og kan dra nytte av det.
- Informasjonen må også være presis, nyttig og lettlest.
- Skoleledelsen må også ta ansvar og sørge for at beredskapsinformasjonen er godt kjent og integrert i skolens plattformer.
- Bystyret ber byrådet kartlegge hvor mange av Osloskolene som har implementert IMDis minoritetsrådgiveres kompetanse i skolens kompetansehevingsplan og forebyggingsrutiner, og hvordan, når og hvem evaluerer dette arbeidet.
- Bystyret ber byrådet undersøke muligheter for at unge som har mistet skolegang og nødvendige norskkunnskaper på grunn av ufrivillige utenlandsopphold kan få et fleksibelt undervisningsopplegg og norskopplæring som kan kompensere for tapt skolegang og språkkunnskaper etter retur til Norge.
- #Bystyret ber også om informasjon om hvilke oppfølgingstilbud og hjelpemuligheter som er tilgjengelige for unge som har opplevd ufrivillige utenlandsopphold for å kunne håndtere familierelasjoner ved retur. Dette kan inkludere politifaglig hjelp for å kartlegge og håndtere trusselbildet, terapeutisk hjelp for å tilpasse seg et liv uten familien og/eller for å gjenopprette brutte familiebånd