Hvilket Afrika ser Norge?
Da representanter fra 48 av Afrikas 54 land møttes i Moskva 28.–29. oktober 2026, var det tredje toppmøtet med Russland, etter Sotsji i 2019 og St. Petersburg i 2023. Møtene handler om handel og sikkerhet, men også om hvem som skal få innflytelse over kontinentets framtid.
Russland søker tilgang til mineraler, markeder for våpen og andre varer og politisk støtte som kan svekke Vestens forsøk på å isolere landet etter invasjonen av Ukraina. Samarbeidet med afrikanske regjeringer tjener dermed både økonomiske og strategiske interesser.
Denne interessen deler Russland med Kina, USA, India, Tyrkia, Gulf-statene og europeiske land. Prioriteringene varierer, men mineraler til batterier og teknologi, energi, voksende markeder og politisk innflytelse gjør Afrika viktig. Afrikas 54 land har dessuten betydelig stemmevekt i FN.
Europas forhold til Afrika ble lenge formet av kolonistyret. Mange kolonier skulle levere råvarer og kjøpe kolonimaktenes industrivarer. Selvstendigheten fjernet ikke automatisk denne avhengigheten. Derfor handler dagens krav om lokal industri også om å få større kontroll over egen utvikling.
Kolonihistorien preger også tilliten til dagens partnere. En rapport til Frankrikes nasjonalforsamling beskriver hvordan kolonifortiden og senere politisk og militær innblanding har skapt mistillit. Slike erfaringer har gitt Russland en åpning, særlig i Sahel. Men holdningene varierer: Afrobarometers undersøkelse i 38 land viser at EU og USA vurderes mer positivt enn Russland.
Afrikanske land må derfor forstås ut fra egne interesser. Samarbeid med Russland betyr ikke at de deler alle russiske mål. Den afrikanske unionen etterlyser mer lokal bearbeiding av råvarer, industri og arbeidsplasser. Spørsmålet er hva avtalene faktisk bidrar med.
Norge er heller ingen tilskuer. Vi vil selge teknologi, investere i energi og styrke politiske forbindelser. Samtidig erkjenner Norges Afrika-strategi at mange her hjemme fortsatt forbinder kontinentet med fattigdom, konflikt og svake stater. Et slikt blikk overser landenes egne politiske og økonomiske ambisjoner.
Strategiens løfte om likeverd må derfor vises i avtalene: lokal produksjon, kompetanse og inntekter som kommer befolkningen til gode. Det gjelder også når norske selskaper må dele mer av fortjenesten og gi lokale eiere større innflytelse.
Vi kan ikke love likeverd og samtidig forvente å ha siste ord.