Er foreldreskap den eneste viktige jobben vi forventes å lære underveis?

Vi bruker år på å utdanne oss til yrker vi ønsker å mestre. Vi studerer, øver og tar eksamener før vi får ansvar for andre mennesker. Lærere lærer om barns utvikling. Sykepleiere lærer omsorg og kommunikasjon. Ledere lærer å veilede mennesker.

Likevel finnes det ingen utdanning som fullt ut forbereder oss på en av livets viktigste oppgaver: å være forelder.

Foreldreskap kommer uten fasit. De fleste av oss lærer mens vi står i det. Vi tar med oss erfaringene våre, verdiene våre og det vi selv har fått hjemmefra – og håper at det er nok.

Som mange foreldre med minoritetsbakgrunn ønsket jeg å gi barna mine en trygg forankring i familiens språk, kultur og verdier, samtidig som de skulle finne sin plass i det norske samfunnet.

Det høres enkelt ut.

I virkeligheten kan det være en av de mest krevende oppgavene et menneske kan stå overfor.

Jeg vokste opp i et samfunn der oppdragelse var et felles ansvar. Familie, slekt, naboer og lokalsamfunn bidro til å sette grenser, formidle verdier og følge med på hvordan barn hadde det. Oppdragelsen hvilte ikke bare på foreldrene, men på et fellesskap.

I Norge er virkeligheten annerledes.

Foreldre forventes i større grad å bære ansvaret alene, samtidig som mange skal navigere i et nytt språk, nye institusjoner og en annen forståelse av forholdet mellom barn og voksne.

For mange minoritetsforeldre handler utfordringen derfor ikke bare om å oppdra barn. Den handler også om å forstå et samfunn man selv ikke vokste opp i.

Når avstanden mellom foreldrenes erfaringer og barnas virkelighet blir for stor, kan konsekvensene bli alvorlige. Vi ser det i utenforskap, skolefravær, kriminalitet og konflikter mellom generasjoner som egentlig ønsker det samme, men som mangler et felles språk.

Gjennom arbeidet mitt som mangfoldsrådgiver i IMDi møter jeg foreldre nesten hver bidige dag.

Noen inspirerer meg så mye at jeg tar med notatboka når jeg møter dem. Jeg vet at jeg kommer til å høre noe klokt, utfordrende eller tankevekkende. Mange av disse foreldrene har en livsvisdom som ikke kommer fra bøker eller utdanning, men fra erfaringer, ansvar, motgang og kjærligheten de har til barna sine.

Men jeg møter også foreldre som bærer tunge byrder.

Foreldre som bekymrer seg for barna sine, økonomien, helsen, jobben og familiemedlemmer i hjemlandet – samtidig.

På utsiden virker alt normalt. De smiler, hilser og møter opp.

Men når de begynner å fortelle, sitter jeg ofte igjen med det samme spørsmålet:

Hvordan er det mulig å bære så mye og samtidig være den trygge voksne andre skal lene seg på?

Det har lært meg noe viktig:

Bak mange barn som strever, finner vi foreldre som strever.

Ikke fordi de ikke bryr seg.

Men fordi de bærer mer enn vi ser.

Jeg kjente meg igjen i noe av dette selv.

Jeg hadde også måttet finne veien som forelder i et samfunn jeg ikke selv hadde vokst opp i.

Det var først da jeg begynte å forstå språket og samfunnet rundt meg at mange av brikkene falt på plass.

Jeg ble nysgjerrig.

Jeg stilte spørsmål til naboer, venner, kollegaer og mennesker jeg respekterte. Det var mange sider ved foreldreskapet jeg ikke hadde egne erfaringer eller kulturelle referanser til, så jeg lyttet mer enn jeg snakket.

Gjennom disse samtalene oppdaget jeg noe viktig:

Alle foreldre bekymrer seg for barna sine.

Forskjellen ligger sjelden i kjærligheten.

Den ligger i hvilke utfordringer og bekymringer vi bærer med oss.

Noen bekymrer seg for skoleprestasjoner. Andre for utenforskap, psykisk helse, kriminalitet eller presset mellom ulike kulturer.

Men bak alle bekymringene finnes det samme ønsket:

At barna våre skal ha det bra.

Den nysgjerrigheten lærte meg mer enn jeg kunne forestille meg.

Den hjalp meg også med å bygge noe jeg trodde jeg hadde mistet da jeg flyttet fra hjemlandet.

Landsbyen.

Ikke den landsbyen jeg vokste opp i.

Men en ny landsby.

En landsby bestående av lærere, trenere, naboer, foreldre, venner og andre voksne som brydde seg om barna mine.

I dag sier jeg ofte det samme til foreldre jeg møter gjennom jobben min:

Noe av det viktigste du kan gjøre for barna dine er å lære språket.

Ikke bare fordi det gjør hverdagen lettere, men fordi det gir deg tilgang til barnas verden. Det gjør det lettere å forstå dem, følge dem og bygge den tilliten som gjør at de kommer til deg når livet blir vanskelig.

Jeg vokste opp i en landsby som oppdro barn sammen.

Da jeg kom til Norge, trodde jeg at den landsbyen var borte.

I dag vet jeg at den ikke forsvant.

Jeg måtte bare bygge den på nytt.

Gjennom språk.

Gjennom nysgjerrighet.

Gjennom mennesker.

Og kanskje er det nettopp det foreldreskap handler om.

Ikke å ha alle svarene.

Men å være villig til å lære.

Å forstå barna våre litt bedre i dag enn vi gjorde i går.

Og å bygge fellesskapene som hjelper dem å vokse.