Den andre tillitskrisen
Vi advares mot at økende motstand mot mangfold, likestilling og inkludering kan svekke demokratiet. Det er alvorlig. Men tilliten kan også brytes ned fra en annen kant.
Hva skjer når mennesker som arbeider fulltid, betaler skatt og holder velferdsstaten oppe, knapt får endene til å møtes, mens samlede ytelser og overføringer i enkelte familier nærmer seg det mange arbeidstakere har å leve av?
Hvorfor skal en renholder, helsefagarbeider eller butikkansatt arbeide mer og betale mer dersom forskjellen mellom full jobb og ytelser blir stadig mindre? Det er her den andre tillitskrisen begynner.
UiO-sosiolog Katrine Fangen advarer mot at illiberale holdninger er blitt mer legitime, med mulige følger for minoriteters rettigheter og demokratiske institusjoner, ifølge Forskning.no: 15 år etter 22. juli: Økende motstand mot likestilling, mangfold og inkludering. Det betyr ikke at høye ytelser skaper slike holdninger. Men når innsats, ansvar og belønning ikke oppleves å henge sammen, svekkes tilliten. Uten troverdige svar blir innvandreren lett gjort til forklaring på systemets mangler.
Regnestykket må leses riktig
Fredrikstad-ordfører Arne Sekkelsten har løftet fram en kommunal Nav-beregning. I eksemplet kunne en enslig forsørger med sju barn motta 655 200 kroner i sosialhjelp, barnebidrag og bostøtte. Med barnetrygd var summen 823 200 kroner, mens strøm kom i tillegg, ifølge NRK– Regnestykket får ordføreren til å steile: Noe må gjøres – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet.
Tallene er oppsiktsvekkende, men må brukes redelig. Beløpet består av flere ordninger som skal dekke bolig og livsopphold for en stor familie, og eksemplet dokumenterer ikke at mottakeren kunne ha arbeidet. Likevel reises det et legitimt spørsmål norsk politikk ikke kan skyve til side. Hvor stor er den reelle økonomiske gevinsten ved å gå fra ytelser til arbeid for dem som har arbeidsevne?
Samfunnskontrakten går begge veier
Vi aksepterer et høyt skattenivå fordi vi får noe tilbake: skole, helsetjenester, trygghet, pensjon og hjelp når livet rammer. Vi bidrar når vi kan, og fellesskapet stiller opp når vi trenger det. Det er samfunnskontrakten.
Derfor finansierer vi gjerne tryggheten til mennesker som ikke kan arbeide. Men som skattebetalere er vi ikke villige til å arbeide oss i stykker for å finansiere ytelser til mennesker som kunne ha bidratt. Urettferdigheten oppleves enda sterkere når samlede ytelser ser ut til å overstige det en fulltidsansatt sitter igjen med etter et arbeidsår.
Politikerne kan ikke moralisere bort denne reaksjonen. De som går på jobb og betaler skatt, er maskineriet som holder fellesskapet i gang. Mister de tilliten til systemet, mister velferdsstaten sin moralske bærekraft.
En bro til arbeid, ikke en rundkjøring
Et stønadstak kan redusere utbetalingene, men skaper ikke nødvendigvis nye arbeidstakere. Blir løsningen bare kutt, kan barn bli straffet mens foreldrene fortsatt mangler kompetansen eller muligheten de trenger.
Veiene inn i utenforskap er ulike. Noen mangler språk eller skolegrunnlag. Andre har det som trengs, men stenges fortsatt ute. Etnisk ulikhet og diskriminering preger arbeidslivet, viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning og IMDi. Mellom disse gruppene ligger en labyrint av kurs og arbeidstrening som altfor ofte fører til et nytt tiltak, og ikke en varig jobb.
Som tidligere skolepolitiker i Oslo bystyre besøkte jeg en videregående skole der minoritetsspråklige kvinner lærte norsk og tok helsefag i samme løp mot fagbrev og jobb. Tilbudet hadde stor oppslutning, traff et stort behov i helse- og omsorgssektoren – og ble likevel ikke videreført.
Hvorfor lar vi løsninger som virker, forbli midlertidige, samtidig som vi bruker store summer på å administrere utenforskapet? Velferd skal være en bro til deltakelse, ikke en rundkjøring mellom offentlige tiltak.
I dag havner mange mellom to stengte dører. På den ene siden møter de krav de ikke får hjelp til å oppfylle. På den andre siden møter kvalifiserte søkere et lukket arbeidsmarked. Resultatet er årevis på ytelser, mens velferdsstaten dekker livsoppholdet til mennesker som kunne ha arbeidet.
Dette er den politiske blindsonen. Systemet stenger mennesker ute, finansierer utenforskapet og bruker deretter regningen som bevis på at mangfoldet har mislyktes. Den største kostnaden er svekket tillit.
Velferdsstaten skal bære dem som ikke kan arbeide. Den skal ikke finansiere politisk handlingslammelse overfor dem som kan.