April 23, 2025Norwegian

De usynlige mødrene- Norges glemte integreringsskandale
De var brobyggere, omsorgspersoner og usynlige bærebjelker for våre fellesskap. Nå sitter mange innvandrerkvinner alene, glemt av samfunnet de en gang bar på ryggen. Dette er ikke et individuelt nederlag – det er et politisk svik.

De bar oss – nå bærer de ensomheten
De bar oss gjennom. Hver morgen stod de i døråpningen, sendte barna ut i verden med matpakker og håp. De var limet i familiene – tolker, omsorgspersoner og brobyggere mellom to verdener. De holdt hjemmene oppe, men nå står de alene i stillhet. Og vi lar det skje.
Når barna flytter ut og hjemmet tømmes for liv, sitter en generasjon innvandrerkvinner tilbake – uten språk, arbeidserfaring eller nettverk. Kvinnene som en gang bar vår velferd, er blitt usynlige i samfunnet. Dette er ikke deres personlige nederlag. Det er et strukturelt og politisk svik.
Denne krisen var varslet. Vi så den komme, men valgte å se bort. Mødrene som tok ansvar for barnas integrering, ble aldri selv inkludert. Vi applauderte neste generasjon, men overså kvinnene som ofret egne livsprosjekter for å sikre sine barns fremtid. Nå betaler de prisen – i form av ensomhet, helseplager og tap av verdighet. Når vi lar dette skje, svikter vi ikke bare dem – vi svikter også fellesskapet.

Deres suksess ble barnas – deres pris ble stillhet
Flere kom til Norge med håp om et bedre liv, men møtte stengte dører – i arbeidslivet, språkopplæringen og samfunnet. Mange ble nøkkelpersoner i familiene sine, mens egne behov ble skjøvet til side. I et arbeidsmarked med høye kompetansekrav ble veien inn for kvinner med svak språkkompetanse og begrenset arbeidserfaring nærmest umulig. Mange fikk aldri sjansen. De brukte sin energi på barna – og det ga resultater.
For barna deres lykkes. De tar utdanning, deltar og bidrar. Det er en suksess, men også en fortelling med en bakside. For når barna flytter ut, forsvinner det som ga livet mening. Kvinnene blir igjen – uten inntekt, pensjonsopptjening, stemme eller sosial tilhørighet. Fra bærebjelker i hjemmet til usynlige i samfunnet. De fortjener mer enn stillhet. De fortjener muligheter, anerkjennelse og en stemme.
Dette er ikke bare en folkehelsekrise.
Det er en likestillingskrise.
En integreringskrise.
En tillitskrise.

Likevel finnes det håp. Undersøkelsen viser at mange av disse kvinnene– særlig fra Somalia og Eritrea – uttrykker fortsatt tro på fremtiden. De viser livsmot, til tross for lav inntekt og sviktende helse. Det er ikke naivitet. Det er styrke. En stillferdig, men urokkelig kraft i mødre som nekter å gi opp. Men håp alene kan ikke bære ansvaret. Hvor lenge kan man tro, når ingen tror på deg? Hvor lenge kan man håpe, uten å bli sett?

Nå haster det med handling
Den ferske folkehelseundersøkelsen i Oslo bekrefter alvoret. Mange innvandrerkvinner lever i en vedvarende psykisk belastning. De topper statistikker for dårlig helse, lav deltakelse og begrenset tillit til institusjoner. Dette er resultatet av år med manglende politisk ansvar.
Nå trengs det politisk handling – ikke flere rapporter og rundebordskonferanser. Vi trenger en nasjonal handlingsplan for aldrende innvandrerkvinner. Ikke som en integreringsstrategi, men som en rettferdig oppreisning for tidligere svik.
Det må satses på arbeidsinkludering, målrettet språkopplæring og fellesskap som favner alle – ikke bare de ressurssterke. Lavterskeltilbud med fokus på støtte fremfor kontroll. Hver kommune bør ha et mødreombud – en brobygger mellom kvinnene og systemet, med ansvar for å gjenopprette kontakt, åpne dører og gi tilgang til fellesskapet.
Dette handler ikke om veldedighet. Det handler om rettferdighet. Og det haster.

Kilder: