Hvem eier historien om hvem du er?

Det mest aktuelle identitetsspørsmålet i dagens Norge og Europa er ikke om mennesker kan ha flere tilhørigheter. Det er om vi får være en fullverdig del av fellesskapet uten å måtte skjule deler av oss selv.

Jeg måtte brått forlate Somalia.

Det var ikke en reise jeg hadde planlagt. For mer enn 30 år siden visste jeg knapt hvor Norge lå på kartet. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at dette skulle bli landet der jeg bygget et liv, stiftet familie, skapte en karriere og fant et nytt hjem.

Slik er livet for mange mennesker på flukt. Vi velger ikke alltid reisen som kommer til å forme oss mest.

En flukt flytter kroppen, men visker ikke ut mennesket. Språket, minnene og kulturarven blir med videre.

Somalia lever i røttene mine. Norge lever i familien, arbeidet og hverdagen min. Begge landene har formet meg, men ingen av dem kan alene forklare hvem jeg er.

Jeg trenger ikke velge mellom å være somalisk, norsk, afrikansk, muslim eller verdensborger. Alt dette kan være sant samtidig.

Ingen av oss består av én historie

Under en fellessamling i IMDi sa avdelingslederen min, som selv er norsk-iraner, noe som traff meg:

«Vi er alle en cocktail av identiteter.»

Setningen satte ord på noe jeg lenge hadde tenkt over. Og ble utgangspunktet for denne teksten.

Vi formes av familien vår, erfaringene våre, verdiene våre, troen vår, tapene våre og drømmene våre. Noe arver vi. Noe velger vi. Resten kommer til underveis.

Slik er det også med kultur. Den står ikke stille, men utvikler seg når mennesker flytter, møtes og skaper nye fellesskap. Derfor er en sammensatt identitet ikke et tegn på splittelse eller rotløshet. Den er et uttrykk for levd liv.

Likevel blir identitet stadig oftere behandlet som noe fast og avgrenset. Som om kjærlighet til ett land gjør tilhørigheten til et annet svakere.

Når tilhørighet blir et politisk våpen

Europa er inne i en hardere politisk tid. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske bevegelser har gjort innvandring, islam og kulturelt mangfold til tegn på nasjoner som angivelig er truet. Ved valget til Europaparlamentet i 2024 gikk slike partier fram i flere store europeiske land.

Norge står heller ikke utenfor denne dreiningen. Ved stortingsvalget i 2025 fikk FrP 23,8 prosent av stemmene og ble landets største opposisjonsparti.

Partiene er forskjellige. Men den politiske bevegelsen er tydelig. Fortellinger om truede verdier, kulturelt forfall og innvandring som fare har fått større kraft.

Debatt om innvandring er legitim. Å gjøre mennesker til en trussel er det ikke.

Når frykt blir politisk kapital, rammes også mennesker som er født her eller har levd mesteparten av livet sitt her. Navn, hudfarge og religion blir brukt som mål på hvor norsk eller lojal noen er.

En norsk muslim kan bli gjort ansvarlig for handlinger begått av mennesker hun aldri har møtt. En norsk-somalier kan bli vurdert ut fra forestillinger om Somalia før noen ser personen.

Majoriteten får være individer. Minoriteten blir gjort kollektivt ansvarlig.

Begår én person med minoritetsbakgrunn kriminalitet, trekkes hele gruppen inn i forklaringen. Når noen lykkes, behandles prestasjonen som et enkeltstående unntak. Feilene våre brukes til å fortelle hvem «de» er. Bidragene våre får sjelden påvirke fortellingen om hvem «vi» er.

Det er her spørsmålet om identitet møter spørsmålet om makt.

Når andre definerer oss gjennom navn, religion eller opprinnelse, gjør de mer enn å beskrive hvem vi er. De trekker en grense rundt fellesskapet og avgjør hvem som får stå innenfor.

Den som får definere et menneske, får også makt til å bestemme hvor mye tillit det fortjener, hvor stor plass det kan ta, og om tilhørigheten skal være selvfølgelig eller alltid på prøve.

Jeg aksepterer ikke at andre skal avgjøre hvilke deler av identiteten min som er norske nok. Jeg skal ikke måtte skjule min bakgrunn eller gjøre meg mindre for å få høre til.

Jeg ber ikke om tillatelse til å være hel. Historien om hvem jeg er, eier jeg selv – og min plass i Norge er ikke til forhandling.