Vi har ikke et integreringsproblem – Vi har et fordelingsproblem.
Vi kaller det mislykket integrering. Men det vi egentlig ser, er vellykket segregering.
Segregering har blitt integreringsdebattens fremste bevismateriale. Bydeler kartlegges. Skoler rangeres. Nabolag analyseres. Og konklusjonen kommer raskt og skråsikkert: Integreringen har feilet.
For mange innvandrere. For lite vilje. For svak tilpasning.
Segregering er ikke et kulturelt fenomen. Den er et strukturelt resultat av politiske valg. Den bygges. Den forsterkes. Den opprettholdes.
Når bolig først og fremst behandles som investeringsobjekt, blir klasse til geografi. Når skolekretser følger boligpriser, arves ulikhet fra generasjon til generasjon. Når sosial utjevning nedprioriteres, overlates fellesskapet til markedet. Dette handler ikke om kultur. Det handler om politiske prioriteringer.
Likevel snakker vi som om det er mennesker – ikke strukturer – som har sviktet.
Jeg så hvor tidlig disse strukturene setter seg da jeg spurte grunnskoleelever hvor de kom fra. De fleste var født og oppvokst i Norge. Mange var andre- og tredje-generasjons barn. Likevel svarte flere med foreldrenes opprinnelsesland.
I seg selv er ikke det et problem. Å kjenne sin historie er en styrke. Problemet oppstår når dette blir den eneste tilgjengelige rammen for tilhørighet. Når barn vokser opp i miljøer der forskjellighet sjelden er en del av hverdagen. Når identitet formes innenfor rom som allerede er sortert.
Men dette gjelder ikke bare minoriteter.
Også mange etnisk norske barn vokser opp i sosialt ensartede nabolag, med få møteflater på tvers av klasse og bakgrunn. De lærer om mangfold som verdi, men lever i virkeligheter der forskjellighet sjelden er en erfaring.
Resultatet er parallelle liv. Side om side – men sjelden sammen.
Senere forventer vi at disse unge skal møte hverandre med toleranse og kulturell forståelse. Men toleranse utvikles ikke i fravær av kontakt. Den formes når forskjellighet er en naturlig del av hverdagen – når det som er annerledes ikke oppleves som truende.
Når struktur blir syndebukk
Likevel brukes segregering igjen og igjen som bevis på at integreringen har mislyktes.
Paradokset er tydelig: De som peker på konsekvensene, snakker sjelden om årsakene. Boligpolitikken. Skolefinansieringen. Fordelingspolitikken. Den økende økonomiske ulikheten. Den gradvise markedsgjøringen av fellesskapet.
I stedet individualiseres ansvaret.
Som kvinne med minoritetsbakgrunn kjenner jeg igjen mønsteret. Når politikken ikke leverer, rettes blikket mot menneskene som lever med konsekvensene. Når strukturer skaper avstand, omtales det som manglende vilje. Når systemer produserer ulikhet, leter vi etter kulturelle forklaringer.
Integrering skjer ikke i statistikker. Den skjer i livene våre – i nabolagene, i klasserommene og på arbeidsplassene. Den skjer når mennesker faktisk deler rom, erfaringer og muligheter.
Segregering er derfor ikke et tegn på at integreringen har feilet. Den er et resultat av hvordan vi har valgt å organisere samfunnet.
Vi har ikke et integreringsproblem. Vi har et fordelingsproblem.
Og så lenge vi forveksler konsekvens med årsak, vil vi fortsette å diskutere mennesker – i stedet for politikk.
Dette innlegget er tidligere publisert i ulike versjoner, både i Klassekampen og i Utrop.