Stillheten som koster oss barna                          

Ungdomskriminaliteten vi nå ser vokse frem i Norge er ikke et avvik fra normalen, men et symptom på strukturelle svakheter i hvordan vi organiserer barns oppvekst. Den oppstår ikke plutselig, og den kan ikke forstås løsrevet fra hjemmet, foreldrerollen og samfunnets evne – eller manglende evne – til å støtte familier i en stadig mer kompleks virkelighet. Når barn mister fotfeste i spennet mellom hjem, skole og fellesskap, oppstår rom som raskt fylles av andre aktører. Der voksne trekker seg tilbake, tar gatens logikk over.

Dette handler ikke først og fremst om «onde ungdommer» eller moralsk forfall. Det handler om grunnleggende behov for tilhørighet, anerkjennelse og retning. Når disse behovene ikke møtes i hjemmet eller i trygge fellesskap, vil barn og unge søke dem andre steder. Kriminelle miljøer er dyktige til å fylle dette tomrommet. De tilbyr struktur der det mangler struktur, fellesskap der det mangler fellesskap, og status der barn opplever å være usynlige.

Jeg har gjennom mange år sett hvordan barn gradvis glipper – ikke fordi ingen bryr seg, men fordi ansvaret pulveriseres. Foreldre peker på systemet, systemet peker på ressursmangel, og politikken peker på straff. I mellomtiden står barna alene. Oppdragelse kan ikke outsources. Den må eies i hjemmet. Samtidig er det naivt og uansvarlig å tro at foreldre kan bære dette ansvaret alene, uten støtte, veiledning og tydelige rammer fra samfunnet.

Forskning på kriminalitetsforebygging er entydig på ett punkt: stabile relasjoner til ansvarlige voksne er den viktigste beskyttelsesfaktoren i barns liv. Likevel snakker vi forbausende lite om foreldrerollen når ungdomskriminalitet diskuteres offentlig. Stillheten rundt dette er ikke tilfeldig. Den springer ut av berøringsangst – en frykt for å stigmatisere, generalisere eller trå feil. Men denne tausheten er ikke nøytral. Den er i seg selv en risikofaktor.

Mange foreldre lever i dag under betydelig press. Økonomisk utrygghet, lange arbeidsdager, psykiske belastninger, sykdom og samlivsbrudd svekker handlingsrommet. For foreldre med minoritetsbakgrunn kommer i tillegg språkbarrierer, manglende tillit til hjelpeapparatet og et konstant krysspress mellom ulike normsystemer. Skolen lærer barna rettigheter, selvstendighet og medvirkning. Hjemmet kan formidle forventninger om lydighet, lojalitet og kollektivt ansvar. Uten støtte til å navigere dette spennet, oppstår identitetskonflikter som gjør ungdom ekstra sårbare for ytre påvirkning.

Det er viktig å si dette tydelig- mange foreldre svikter ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de står alene i et samfunn som forventer mye og støtter lite. Likevel kan vi ikke la forståelse gli over i ansvarsfraskrivelse. Foreldreansvaret oppheves ikke av vanskelige livsvilkår. Når svært unge barn bærer kniv eller trekkes inn i grov kriminalitet, er det både et samfunnssvik og et voksensvik – særlig et foreldresvik. Å erkjenne dette er ikke moralsk fordømmelse, men en forutsetning for reell forebygging.

Den politiske debatten bærer preg av sirkelargumentasjon. De samme problembeskrivelsene gjentas, ofte ledsaget av krav om strengere straff, flere kontroller eller raskere reaksjoner. Straff kan ha en funksjon, men den virker først etter at skaden har skjedd. Den kan ikke bygge relasjoner, styrke identitet eller gi barn en opplevelse av verdi. Kriminalitetsforebygging reduseres altfor ofte til tiltak rettet mot ungdom, mens de voksne rundt dem – særlig foreldrene – forblir underadressert.

Det vi mangler, er en helhetlig familiepolitikk som anerkjenner foreldrerollen som samfunnets viktigste forebyggende ressurs. Foreldre er barnas første forsvarslinje, men i dag overlates de i stor grad til seg selv. Systematisk foreldrestøtte, veiledning og lavterskeltilbud prioriteres ned, samtidig som forventningene øker. Dette er ikke bare kortsiktig politikk, det er strukturell ansvarsfraskrivelse.

Ressurser finnes, men de brukes ikke strategisk nok. Lokale møteplasser som moskeer, kirker, menigheter, kulturhus og frivillige organisasjoner står ofte tomme store deler av uken, mens ungdom rekrutteres til gatemiljøer. Hvorfor brukes ikke disse arenaene mer aktivt til leksehjelp, foreldrestøtte og fellesskap? Hvorfor snakkes det så lite om foreldrerollen i rom der foreldre faktisk møtes? Stillheten i disse rommene er en del av problemet – og må brytes.

Kriminelle aktører har ingen berøringsangst. De identifiserer behov og utnytter dem. De vet hva barn mangler, og de tilbyr det i en forvrengt form: tilhørighet, respekt og trygghet. Dette er ikke et argument for mer kontroll alene, men for tydeligere voksne, sterkere relasjoner og foreldre som gis både ansvar og støtte til å ta plass i barnas liv.

Å beskytte barn hjemme handler ikke bare om omsorg. Det handler om samfunnets bærekraft. Foreldre kan ikke frikjennes fra ansvaret for egne barn, men de kan heller ikke stå alene i et stadig mer komplekst samfunn. Når vi unngår å snakke ærlig om foreldrerollen, beskytter vi ikke sårbare grupper – vi beskytter systemets komfort. Barna blir stående igjen i kryssilden mellom politikkens unnvikelse og kriminalitetens kynisme.

Hvis vi virkelig vil forebygge, må vi bryte stillheten. Vi må våge å ta den vanskelige samtalen om foreldrerollen, uten moralisme, men med tydelig ansvarliggjøring. Først da kan vi utvikle løsninger som styrker foreldre i rollen og gir barn en reell vei bort fra gata – mot fellesskap, mestring og en fremtid de faktisk kan tro på.