«Pappa, hvor er du?» – savnet som aldri helt forsvinner

Jeg forsto ikke ordene første gang jeg hørte Papaoutai av Stromae. Likevel gjorde sangen meg urolig. Den var dansbar, nesten leken i uttrykket – men noe i den bar tyngde. Som om den rommet et savn kroppen min allerede kjente, før jeg visste hva det handlet om.

Papaoutai betyr: Papa, où t’es? – Pappa, hvor er du?

Den kom ut i 2013, men har aldri forsvunnet. Over ti år senere har den fått nytt liv gjennom korte videoer og digitale spor, der unge mennesker lar den bære egne historier om fravær, oppvekst, tap og ubesvarte spørsmål. Noen følelser lar seg ikke datere. De bare finner nye måter å bli hørt på.

Sangen springer ut av et konkret tap. Stromae mistet sin far under folkemordet i Rwanda i 1994. Han vokste opp i Belgia med sin mor etter at faren ble drept. Som barn ble han skjermet for detaljene. Men fravær trenger ingen forklaring. Det viser seg i det som mangler. I stolene som står tomme. I navn som sjelden sies høyt. I spørsmål som aldri får et endelig svar.

Likevel rommer Papaoutai mer enn én historie. Den handler om fedre som forsvinner av mange grunner: krig, migrasjon, brudd, rus, fengsel, psykiske belastninger – eller avstander som ikke alltid er synlige utenfra. Den handler om barn som lærer seg å leve med et spørsmål som følger dem gjennom livet, og som sjelden får svar.

Alle vet hvordan man lager barn, men få vet hvordan man er far.
Setningen treffer fordi den ikke forklarer. Den konstaterer.

Fravær oppleves heller ikke likt overalt. Der livet er omgitt av kjente mennesker, kjente stemmer og lange familiebånd, kan savnet bæres av flere. Fellesskapet kan holde noe av vekten. Men i et nytt land, blant ukjente språk, koder og blikk, finnes ikke alltid de samme hendene å støtte seg til. Når omgivelsene er fremmede, trer også det som mangler hjemme tydeligere fram. Fraværet får skarpere konturer.

For mange gutter blir dette fraværet vanskelig å snakke om. Det viser seg i uro som ikke finner retning. I sinne uten klart mål. I stillhet som varer lenger enn den burde. Spørsmålet forsvinner ikke. Det modnes. Det følger med inn i voksenlivet.

Kanskje er det derfor Papaoutai fortsatt treffer. Ikke fordi den gir trøstende svar. Men fordi den nekter å late som om svaret finnes. Den lar spørsmålet bli stående. Et spørsmål altfor mange barn bærer alene: Pappa – hvor er du?