Når språk former politikk og remigrasjon blir et ideologisk prosjekt
Ord er aldri nøytrale. Når nye begreper får fotfeste i offentligheten, endrer de ikke bare hvordan vi snakker, men også hvilke politiske grep som etter hvert fremstår som mulige. Remigrasjon er et slikt begrep, og det fortjener langt mer kritisk oppmerksomhet enn det hittil har fått.
Språk endrer politikk før politikk endrer virkeligheten. Dette er et grunnleggende poeng i samfunnsvitenskapelig forskning, men også en erfaring vi gang på gang ser bekreftet i offentlig debatt. Begreper er ikke bare beskrivelser av virkeligheten, de former den. De avgjør hvilke problemer som oppleves som reelle, og hvilke løsninger som fremstår som legitime. I denne sammenhengen er remigrasjon et begrep som bør få varsellampene til å blinke.
Da uttrykket snikislamisering først dukket opp i norsk offentlighet, ble det avfeid som konspiratorisk og useriøst. Likevel ble det gjentatt. Over tid mistet det sitt preg av ekstremitet og begynte å fungere som et premiss for politiske bekymringer som tidligere ikke ville blitt tatt på alvor. I dag ser vi en lignende språklig bevegelse. Denne gangen er ordet remigrasjon.
Begrepet presenteres som teknisk, nøkternt og forvaltningsmessig. Nettopp derfor er det effektivt. Bak det tilsynelatende administrative språket ligger et normativt prosjekt som handler om hvem som hører hjemme i samfunnet, og hvem som kun tolereres midlertidig.
På papiret beskrives remigrasjon som frivillig tilbakevending. Slike ordninger finnes allerede og benyttes av mennesker som selv ønsker å reise. Problemet oppstår når begrepet brukes langt utover dette, slik vi ser i ytre høyre-miljøer i Europa og Nord-Amerika. Der handler remigrasjon om masseutvisninger, varige rettighetsinnskrenkninger og forestillingen om at enkelte grupper aldri fullt ut kan bli en del av nasjonen.
I Frankrike har ideen om befolkningsutskiftning, opprinnelig lansert som en konspirasjonsteori, bidratt til å flytte grensene for hva som kan sies i offentligheten. I Danmark har politiske formuleringer om konsekvent remigrasjon av «utilpassede» gjort det samme. Forskning på politisk diskurs viser at slike begreper virker selv når de ikke umiddelbart omsettes i vedtak. De endrer normene for hva som oppleves som tenkbart, og dermed hva som senere kan gjennomføres.
Når remigrasjon nå importeres til Norge gjennom konferanser, kampanjemateriell og strategidokumenter fra ytre høyre, handler det derfor ikke om ny integreringspolitikk. Det handler om en bevisst språklig forskyvning, der ekstreme forestillinger gjentas til de slutter å høres ekstreme ut.
Remigrasjon omtales ofte i et teknokratisk språk som gir inntrykk av nøytral forvaltning. Historiske erfaringer viser imidlertid at såkalte frivillige masseutreiser sjelden er reelt frivillige. De bygger på press, marginalisering og gradvis innskrenking av handlingsrom. Når alternativene blir færre, fremstår «frivilligheten» som et tomt begrep.
I dag ser vi også fremveksten av digitale systemer som vurderer mennesker etter hvor returnerbare de anses å være, basert på språk, arbeid og sosial tilknytning. Slike systemer presenteres som objektive, men forskning på algoritmisk diskriminering viser hvor raskt teknologi kan bli et politisk sorteringsverktøy. Når mennesker reduseres til kategorier, får språket en teknologisk forlengelse med direkte konsekvenser for liv og rettigheter.
Dette er ikke integrering. Det er styring av befolkning gjennom språk, forvaltning og teknologi.
Konsekvensene strekker seg langt utover innvandringspolitikken. De berører selve grunnideen om tilhørighet i et demokrati. Norge omtales ofte som et høytillitsamfunn, der tilliten bygger på at statsborgerskap og rettigheter oppleves som stabile og forutsigbare. Når enkelte grupper fremstilles som om deres tilhørighet kan revurderes, svekkes denne tilliten.
To av tre norskfødte med innvandrerforeldre er født i Norge. De har bare ett hjem. Når deres rettigheter og fremtid trekkes i tvil, skapes en strukturell utrygghet som forskning viser reduserer demokratisk deltakelse og tillit til institusjoner. Språk som antyder at noen borgere er mindre ønsket enn andre, åpner for politikk som undergraver universelle rettigheter.
Paradokset er åpenbart. Samtidig som det ropes om arbeidskraftsmangel, eksperimenteres det med språk og systemer som kan gjøre deler av befolkningen overflødige. Remigrasjon selges som trygghet i en utrygg tid, men undergraver nettopp den tryggheten et samfunn er avhengig av for å fungere.
Det Norge trenger, er integreringspolitikk som bygger fellesskap. Språkopplæring som virker. Arbeidsinkludering som åpner dører. En boligpolitikk som motvirker segregering. Og en offentlig samtale som forankrer tilhørighet, ikke mistenkeliggjør den.
Remigrasjon gjør det motsatte. Ikke fordi ordet i seg selv er farlig, men fordi mekanismen er velkjent. Når ekstreme forestillinger gis et nøytralt språk, senkes terskelen for det utenkelige. Tidspunktet for å avklare og avvæpne denne utviklingen er nå, før språket igjen har gjort politikken mulig.
Innlegget ble først publisert i Agenda Magasin og Utrop- Remigrasjon er vår tids snikislamisering