Når rasisme i arbeidslivet ikke møtes med solidaritet

Arbeidslivet handler om mer enn lønn og kontrakter. For mange handler arbeid også om verdighet, tilhørighet og det å være en del av fellesskapet. Når mennesker systematisk holdes utenfor på grunn av navn, hudfarge eller bakgrunn, er det ikke bare diskriminering i snever forstand. Det handler om livsvilkår – og i ytterste konsekvens om liv og død.

Rasisme i arbeidslivet er sjelden høylytt. Den viser seg i stillheten. I søknader som aldri får svar. I midlertidige kontrakter som aldri blir faste. I manglende støtte når ansatte opplever trakassering eller forskjellsbehandling. Over tid skaper dette et dypt utenforskap – ikke bare økonomisk, men sosialt og eksistensielt.

Arbeid er en av de viktigste nøklene til integrering, økonomisk selvstendighet og sosial deltakelse. Når mennesker stenges ute, mister de mer enn inntekt. De mister mestring, håp og følelsen av å høre til. Konsekvensene kan være alvorlige: isolasjon, psykiske belastninger og økt sårbarhet.

Fagforeningene har historisk vært blant de sterkeste motkreftene mot urett i arbeidslivet. Nettopp derfor er det nødvendig å stille et ubehagelig, men legitimt spørsmål: Hva skjer når rasisme i arbeidslivet ikke møtes med tydelig solidaritet?

Rasisme i arbeidslivet handler sjelden om enkeltpersoner alene. Den er ofte strukturell – innebygd i systemer og praksiser som favoriserer noen og ekskluderer andre, uten at det sies høyt. Når kvalifiserte arbeidssøkere systematisk sorteres bort, eller når ansatte med minoritetsbakgrunn ikke opplever samme vern og støtte som andre, er det et tegn på at likhet på papiret ikke gir likhet i praksis.

Solidaritet kan ikke være selektiv. I et stadig mer mangfoldig arbeidsliv holder det ikke å kjempe for generelle rettigheter dersom noen grupper konsekvent faller utenfor fellesskapet. Da svekkes ikke bare tilliten til fagbevegelsen, men også til ideen om likeverd i arbeidslivet.

Å ta rasisme på alvor krever mer enn enkeltsaker og symbolpolitikk. Det krever at fagforeningene ser kampen mot rasisme som en del av sitt kjerneoppdrag – på linje med lønn, arbeidstid og trygghet. For når mennesker faller utenfor arbeidslivet, mister vi mer enn arbeidskraft. Vi mister tillit, fellesskap og troen på et arbeidsliv som faktisk er for alle.

Solidaritet i praksis handler til slutt om hvem vi velger å se – og hvem vi velger å stå opp for.

Dette innlegget bygger på en tidligere kronikk publisert i Dagsavisen- Hvor har fagforeningene blitt av når rasisme koster liv?