Når integrering reduseres til kultur – og politikken forsvinner
I kronikken «Som muslimsk innvandrer har jeg sett hvor avgjørende integrering er», publisert i Nettavisen 2. januar 2026, argumenterer Almir Martin for at vedvarende integreringsforskjeller i Norge i stor grad kan forklares med verdier, normer og behovet for mer selvkritikk i enkelte muslimske miljøer. Det er et legitimt utgangspunkt for debatt. Men når disse forklaringene blir stående alene, risikerer vi å gjøre integreringsdebatten smalere enn både forskningen og virkeligheten tilsier.
Jeg tar utgangspunkt i de samme rapportene som Martin viser til – Brochmann-utvalgene, Fafo, Proba og IMDi – men leser dem annerledes.
Det er bred enighet om problemene. Forskningen dokumenterer lav arbeidsdeltakelse i enkelte grupper, vedvarende utenforskap og alvorlig negativ sosial kontroll, særlig rettet mot barn og unge. Dette er ikke bagateller. Når barns frihet begrenses gjennom kontroll av kjønn, sosial omgang og livsvalg, krever det tydelig handling.
Uenigheten handler derfor ikke om hva utfordringene er, men hvordan de forklares.
Det er et analytisk sprang å bruke disse funnene som hovedbevis for at integreringsforskjeller først og fremst handler om kultur eller mangel på selvkritikk. Når forskjeller i sysselsetting og bruk av velferdsordninger løftes frem uten samtidig å se på hvilke forutsetninger ulike grupper faktisk hadde ved ankomst, reduseres komplekse samfunnsprosesser til moralske egenskaper hos minoriteter.
Fafo-forskningen viser riktignok tydelige forskjeller mellom grupper, men den viser også at utdanning, språklige ferdigheter og sosial kapital ved ankomst har stor betydning for integreringsløpene. Dette er faktorer både Fafo og IMDi peker på som sentrale på tvers av grupper, men som ofte får for lite plass i debatten.
At tamiler ofte trekkes frem som en gruppe med relativt høy arbeidsdeltakelse, henger tett sammen med strukturelle forhold som utdanning ved ankomst, skolebakgrunn og etablerte nettverk som har støttet overgang til arbeid og utdanning. Dette er ikke uttrykk for «bedre verdier», men for ulike integreringsforutsetninger.
Migrasjonshistorien er avgjørende også i sammenligningen med andre grupper. Somaliere kom i hovedsak til Norge som flyktninger etter statskollaps og langvarig borgerkrig, ofte etter mange år på flukt og med avbrutt skolegang. Pakistanere kom derimot i stor grad som arbeidsinnvandrere på 1960- og 70-tallet, og senere gjennom familiegjenforening. Disse ulike migrasjonsløpene ga svært forskjellige forutsetninger for integrering. Å overse dette og forklare dagens forskjeller med kultur alene er analytisk svakt.
Forskning fra Norge viser også at normpress og negativ sosial kontroll ikke bare utspiller seg i familien, men i skolemiljøet mellom elever. Ifølge Proba/IMDi-rapporten Negativ sosial kontroll på skolen dokumenteres det hvordan gruppepress knyttet til kjønn, klær, venner og atferd begrenser unges handlingsrom, og hvordan skolene ofte mangler tilstrekkelige rammer og kompetanse for å møte dette systematisk. https://www.imdi.no/tall-og-fakta/rapporter/2024/negativ-sosial-kontroll-pa-skolen/
Også Brochmann-utvalgene understreker at integrering er et flerdimensjonalt prosjekt som handler om arbeidsliv, skole, boligpolitikk, kvalifisering og tillit til institusjonene. Når disse faktorene tones ned, forsvinner både politikken og handlingsrommet ut av analysen.
Å stille krav er nødvendig. Men krav som begrunnes med kultur alene, uten samtidig ansvar for strukturelle barrierer og politiske valg, blir tomme. De løser verken utenforskap, negativ sosial kontroll eller lav tillit – de forsterker dem. For når mennesker gjøres til bærere av problemet, i stedet for deltakere i løsningen, skapes avstand der det trengs fellesskap.
Det er ikke høyreekstremt. Det er bare en lettvint bruk av tunge rapporter.