Mange måter å være gode foreldre
Det er ikke alle som kan være forelder. Det er heller ikke alle som ønsker å være foreldre. Men for meg er foreldreskapet et privilegium som utløser det livslangt ansvar og bekymring. Det å bli foreldre, sett fra mitt ståsted, er noe man mestrer med erfaring. Jeg lærer og feiler, men jeg utvikler meg hele tiden og prøver å bli bedre.
Det å være forelder i Norge, med flerkulturell bakgrunn og i en verden som er totalt annerledes enn den jeg ble født i, kan oppleves ubeskrivelig utfordrende men også berikende og spennende. Å være alenemor (det å være aleneforsørger i somalisk kontekst betyr det å være dobbel foreldre – du er både mor og far i ett) er kanskje ikke den beste ingrediensen for et lykkelig liv, men det ble sagt tidligere: `To live a creative life, we must lose our fear of being wrong`
Etter at jeg lærte litt om ICDP (International Child Development Program) og hva slags oppdragelse det kreves i et mangfoldig samfunn, ble jeg mer bevisst på barns sensitivitet som jeg tok for gitt tidligere. Samtidig det å være nysgjerrig på andres oppvekstmetoder, få nye tips samt være ydmyk over det faktum at selv en mor kan gjøre feil, har vært viktige verktøy som gjorde det lettere for meg å forstå mine barns verden og meg ydmyk foreldre.
ICDP er et tiltak som bidrar til at til at foreldre blir mer trygg på eget omsorgsansvar. Jeg fikk gjennomslag da jeg presenterte tiltaket for bystyre i 2012 men intensjon å implementere i voksenopplæring og i introduksjonsprogrammet. Legger ved linken her:- http://oslobystyre.mittarbeiderparti.no/- /bulletin/show/751533_gjennomslag-for-forslag-om-foreldreveiledningsprogram?ref=checkpoint
Å kunne språket har gjort meg nysgjerrig og oppsøkende. Jeg husker først gangen jeg skulle arrangere barnebursdag til min datter og ante lite om hva som skulle gjøres. Heldigvis kunne min venninne Camilla Blidtsen steppe inn og ufarliggjøre det hele. For henne var det ikke unaturlig å informere meg om det jeg trengte å kjenne til. Og for meg var det heller ikke nedverdigende å få vite mer om hennes kultur. Så siden den gangen har bursdagsfeiringene blitt noe som oppleves som normalt hos oss. Ettersom årene går og ungene blir eldre, blir feiringene dyrere og dyrere. Her er ett innlegg jeg skrev om min erfaring med bursdagsfeiringene: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/barnebursdager-et-evig-aktuelt-tema-1.446674
Grensesetting og selvstendiggjøring er viktig for å kunne unngå eller minimalisere tenårings konflikter. Jeg husker da jeg fikk et godt råd fra min tidligere sjef, Skjoldvor Fjeldvær hvor det handlet om tilgjengeliggjøring. For henne var det kanskje en selvfølge, men for meg var det ikke det. Hun sa at `hennes barns venner var velkomne hjemme hos dem. De kunne ta med seg venner når de ville. Og når de var hjemme, pleide hun å lage eller bestille maten ungene likte. Hvem vil ikke komme når det serveres barns favoritt-mat? Og plutselig var huset hennes blitt populært hos barns venner. `Det gav meg mulighet til å bli bedre kjent med mine barns venner og deres foreldre`, sa hun. `Jeg har fått med meg viktige informasjon gjennom vennene og som ungene mine ellers ikke ville fortalt meg om`. Dette var et genialt råd. Jeg har prøvd det. Og det funka. Istedenfor at barna vandrer i byen eller kommer i kontakt med gærninger, er det mer lønnsomt å investere i denne. Det kan jo hende at tenåringen ikke liker at du snakker med vennene deres, men du må finne balansen.
Jeg traff Amina Ali i 2012. Den gangen var hun høygravid, nettopp skilt, jobbet som hjelpepleier og var midt i sykepleier utdanningen. Hun tok kontakt og hadde en vanskelig mobbesak som vi jobbet sammen om. I dag har hun og jeg blitt gode mødre-venner. Hun bor i Drammen, er ferdig utdannet som sykepleier og blitt FAU-leder. Det jeg lærte av henne var kunsten å være mor og venn også når det er utfordrende tider. Noen regler må konsekvent håndheves mens andre kan være tøybare men konsekvent, sa hun. Det likte jeg også. Men det å være konsekvent, er noe jeg sliter veldig mye med. Og dessverre er jeg blitt gjennomskuet.
Den største utfordringen jeg har som forelder er tidsklemma. Jeg drømmer om å gjøre flere ting og samtidig bli bedre i det jeg gjør. Men noen ganger kan det være vanskelig å gjøre alt, og prioritering må til. Jeg husker for noen år tilbake, da jeg traff Loveleen Brenna og vi snakket om skole hjem samarbeid og hun fortalte meg hvordan hun takler tidsklemma. Når jeg begynte å praktisere rådet hennes, ble jeg mindre bekymret og hadde mindre dårlig samvittighet enn jeg hadde før. Jeg involverer ungene mine i alt jeg gjør, sa hun. Ungene mine forstår hva jeg bruker tiden på, og de forstår at jeg ikke nedprioriterer dem. Det rådet passet glimrende i min verden.
Jeg pleide å ta med ungene mine til husbesøk under valget. De har stått med meg på stand. De har blitt med meg til diverse møter. De har til og med lest og korrigert mine taler. På den måten opplever jeg at vi er sammen og de forstår hva jeg bruker tiden på. Og vi lærer nye ting sammen!
Jeg takker enormt for alle de gode rådene jeg fikk og som gjorde det lettere å være foreldre. Tusen takk. Jeg tar gjerne imot tips fra fedrene og.