En fortelling om barneoppdragelse mellom kontinenter og generasjoner- Kvikk Lunsj-gutten i Puntland 
Når barn sendes tilbake for å lære – men kommer hjem med arr!

For noen år siden da jeg var i Puntland i Somalia på et feltarbeid, traff jeg en gutt jeg har valgt å kalle Kvikk Lunsj-gutten. Han endret mitt foreldresyn for godt. Vi var på et marked i Galkacyo, på vei til “Mama” Hawa som blant annet fikk Nansens Refugee Award i 2012 for sin innsats for jenters og kvinners utdanning.
På markedet hørte vi ungdommer som skrek. De var bare et steinkast fra oss og de omringet en gutt som så litt annerledes ut enn dem. Alle så ut som de var jevnaldrende. Gutten sto i midten og de andre dyttet, skubbet og lo av ham, mens han prøver å komme unna.
Jeg skrek til dem og de løp av gårde, men gutten ble værende. Han satte seg på en stein og så veldig trist ut. Jeg gikk bort til ham og spurte hva som hadde skjedd. Gutten svarte på gebrokken somali, og jeg skjønte med engang at han var utlending. Ungdommer som reiser tilbake og ikke kan språket godt nok, er utsatt for mobbing.
Jeg satte meg på huk og spurte gutten hvor han var fra. Han svarte at han var fra Stovner. Jeg husker at jeg klemte ham så hardt som om han var min egen sønn og sa jeg var fra Holmlia. Han spurte om jeg hadde Kvikk Lunsj. Jeg smilte og sa at jeg hadde hatt en stor plate Melkesjokolade, men at den hadde smeltet da jeg landet i Burco.  Vi snakket sammen en stund og jeg ble med ham hjem. Han bodde hos sin mormor, der han hadde bodd i nesten to år. Da vi omsider kom til huset, virket det som om vi hadde vært i en tidsmaskin. Vi var i to helt forskjellige verdener, og samtidig i en.
I huset var alt modernisert. Alle veggene og gulvet var flislagte. De hadde en liten hage der jeg kunne gjenkjenne koriander, tomater, chili og pawpaw. Alle de nødvendige hvitevarene var på plass. Gutten hadde et eget rom med en liten tv. Mormoren fortalte om datterens situasjon: At hun var alenemor med tvillinger og studerte i Norge, samtidig som hun jobbet som hjelpepleier. Gutten var sendt hit til henne for å lære morsmålet. En morsmålslærer kom hjem til dem hver dag.
Jeg la merke til at gutten var ensom. Han var alene i rommet sitt da mormor ropte på ham og spurte om han var sulten. Det var han ikke, men hun spurte igjen om han allikevel ville ha te med melk. Han svarte høflig nei takk. Hun spurte ham igjen hva han gjorde inne midt på dagen. ” Gå ut og lek med vennene dine”, sa hun. Det kunne han jo ikke, men mormoren hadde ikke fått med seg at han var utsatt for mobbing. Gutten hadde ikke fortalt henne dette fordi de manglet felles språk og relasjonen mellom dem eksisterte ikke.

Foreldreskap i et krysspress av migrasjon, forventninger og stillhet

I det øyeblikket tenkte jeg på oppdragelsen som jeg vokste opp med og som var brukt før krigen i Somlia. «The three F», Fred, Friskhet og Formue, som stod for at barna er i trygge omgivelser, at de er friske og ikke sultne og at de går med fine klær. Da var oppdragelsen oppfylt, ifølge tradisjonen.
Dette idealet betød ikke at kjærligheten var borte. Tvert imot var den sterkt til stede. Men sensitiviteten, relasjonene og den emosjonelle kommunikasjonen mellom foreldre og barna var borte. Det er noe som gjelder i mange familier også i dag. Jeg spurte gutten om han ville hjem. Det ville han. Jeg fikk morens telefonnummer og lovet at jeg skulle ringe henne når jeg kom tilbake til Norge. Jeg gjorde det etter en uke, men det var ikke lett. Jeg ville ikke at besøket skulle virke invaderende. Etter mange avveininger dro jeg til Stovner med to venner.
Moren forklarte at hun hadde vært i tvil da hun sendte gutten til mormor, en han ikke kjente fra før. Men hun så seg nødt til det. Hun ville at han skulle lære morsmålet sitt slik at det ble lettere for ham å lære sidemål og fremmedspråk på ungdomsskolen. Hun kunne ikke bli med fordi hun måtte jobbe. Men hun unnskyldte seg at hans fysiske behov var tilfredsstilt. Altså at hun hadde gjort tilværelsen hans i Somalia nesten lik den han var vant til på Stovner. Men likevel fikk moren dårlig samvittighet etter en stund. Hun pleide å ringe ham hver natt, og de første nettene kunne hun høre begeistring og nysgjerrighet i guttens stemme. Men etter en stund endret dette seg; hun skjønte ikke hvorfor. Så ringte hun moren og spurte. Mormoren mente gutten var frisk og fin og da er de Tre F-er oppfylt. Men savnet han følte, mobbingen han var utsatt for og mistrivselen hans var det ingen som brydde seg om. Fordi følelser skal det ikke snakkes om.
Jeg fortalte om min jobb og rådet henne til å hente ham tilbake. Hun gjorde det etter fire måneder, i sommerferien. Vi holdt kontakten og jeg traff dem etter et par måneder. Da var gutten under psykiske oppfølging.
Det er ulike grunner til at somaliske barn sendes tilbake. Det kan dreie seg om identitetsutvikling eller kulturrehabilitering. Morsmålsopplæring og identitetsutvikling bør kunne skjer her i Norge, enten som en del av læreplanen i skolen eller foregå i regi av frivillige organisasjoner med kompetanse på feltet. Men når det gjelder kulturrehabilitering er skolene det viktigste stedet for forebygging av uønskede reise til utlandet. Skolen må også dyktiggjøre foreldrene, og det forutsettes at det finnes god dialog mellom hjem og skole.
Skolen må få bedre kunnskap om foreldregruppen ved å spørre: Hvem de er, og hva har de behov for? Hvilken ressurs er de for både egne barn og for skolen? Vi trenger engasjert skoleledere som tar på alvor at et godt hjem-skole-samarbeid er lovpålagt. Skolen, som den profesjonelle part, må invitere foreldrene med i samarbeidet og gi dem opplæring. Mange skoler ivaretar sitt ansvar for et godt hjem-skole-samarbeid på en god måte og skal roses for det. Men enda flere skoler må forsikre seg om at alle type foreldre nås med informasjon og blir inkludert i barnas skolehverdag – og i foreldrefellesskapet.