Innvandrerkvinners liv er ikke en vits – det er en varslet krise.

Hvordan skaper vi reell endring for innvandrerkvinner i Norge? Ikke ved å mistenkeliggjøre dem. Ikke ved å redusere livene deres til spørsmål om religion og kultur. Men ved å lytte, forstå – og handle. Uten vilje til å se virkeligheten i øynene, uteblir den endringen vi så sårt trenger.

Det er urovekkende at hver gang innvandrerkvinner løfter stemmen for å belyse alvorlige samfunnsutfordringer, møtes vi ikke med saklige motargumenter eller oppriktig interesse – men med mistenkeliggjøring, avsporing og nedlatende karakteristikker. Lily Bandehys svar Innvandring og integrering, Innvandrerkvinner | Lily Bandehy svarer Ubah Aden om innvandrerkvinner og folkehelse på mitt innlegg- Ensomhet, Innvandrere | Innvandrerkvinner strever med mye psykisk belastning og er ensomme. Det viser folkehelseundersøkelsen i Oslo om innvandrerkvinners psykiske helse og samfunnsdeltakelse illustrerer dette tydelig. I stedet for å ta debatten om dokumenterte levekårsproblemer, reduserer hun alt til religion og kultur. Det er et kjent retorisk grep – å individualisere strukturelle utfordringer og avlede oppmerksomheten fra det som krever politisk handling.
Mitt innlegg handlet ikke om tro eller etnisitet, men om kvinner som, i et av verdens rikeste land, bærer en uforholdsmessig stor byrde – psykisk, sosialt og økonomisk. Det handler om folkehelse, om en likestilling som fortsatt ikke omfatter alle, og om grunnleggende menneskelig verdighet. Når slike realiteter møtes med polariserende retorikk og lettvinte avfeielser, taper vi ikke bare debatten, men vi skyver marginaliserte kvinner enda lenger ut av fellesskapet.

Å ta ansvar uten hån og mistenkeliggjøring
Å påpeke at velferdsstaten ikke når alle, er ikke “klaging”. Å synliggjøre systemsvikt er ikke “sutring”. Det er å ta ansvar – for seg selv og for samfunnet vi alle er en del av. Hvis vi virkelig ønsker tillit, deltakelse og inkludering, må vi tåle å diskutere virkeligheten slik den faktisk er – ikke slik enkelte ønsker å fremstille den.
Jeg deler ønsket om å ta et oppgjør med ukultur. Det har jeg gjort i mange år – åpent, ærlig og kompromissløst. Men vi får ikke til endring gjennom moralisme og forakt. Å sparke nedover hjelper ingen. Og når komplekse utfordringer møtes med fiendebilder, skyver vi mennesker ut i taushet og avmakt. Det gagner ingen. Endring skjer gjennom tillit, dialog og konkret handling.
Bandehys kobling av trygdemisbruk til debatten om innvandrerkvinners psykiske helse og samfunnsdeltakelse er en kjent avsporing. For å være tydelig: Jeg var blant de første som tok opp trygdemisbruk i offentligheten. Det kostet – men det førte til handling og løsninger. Ikke gjennom hån, men gjennom ansvar. Det samme gjelder kampen for kvinners representasjon i moskeenes styrer. Vi har stått i denne kampen, ikke fordi den var enkel, men fordi den var nødvendig- Kvinneopprør i den somaliske moskeen: – Vi er lei av å vaske og lage mat. Ekte forandring skjer ikke gjennom raske slagord, men gjennom utholdenhet og brobygging – noe som mangler i Bandehys retorikk.
https://www.nrk.no/norge/raymond-johansen-om-moske-striden_-en-patriarkalsk-elite-kan-ikke-lenger-holde-unge-og-kvinner-ute-1.15127551

Vi trenger flere som tenner lys – ikke bål.
Når innvandrerkvinner karikeres som late, undertrykte eller fanget i religion, undergraves både våre stemmer og den virkeligheten vi forsøker å løfte frem. Men hva ønsker hun egentlig å oppnå med slike forenklinger? Endring – eller splittelse?
De kvinnene dette handler om, står overfor reelle og komplekse utfordringer: språkbarrierer, lav utdanning, psykiske helseproblemer, økonomisk sårbarhet, manglende nettverk og diskriminering. Dette er strukturelle barrierer vi løfter frem – et rop om muligheter, selvstendighet og verdighet. Er det så vanskelig å forstå? Bak hennes forenklinger finnes mødre, kollegaer og naboer – kvinner som både bidrar til samfunnet og bærer tunge byrder. Kvinner som har fostret generasjoner som samfunnet i dag er stolt av.  Disse kvinnene fortjener ikke hån eller mistillit, men respekt, anerkjennelse og reell lytting.
Hun sier hun kjemper for kvinners frihet – men bruker sin stemme til å undergrave nettopp de kvinnene som faller utenfor hennes snevre normer. Når komplekse levekårsproblemer reduseres til «kultur» og legitime behov kalles «klaging», bidrar hun ikke til frigjøring, men til forenkling, stigmatisering og stillstand.
Frihet uten rettferdighet er tomt. Reell frigjøring forutsetter politikk, ikke retorikk. Lav utdanning, psykisk uhelse, sosial isolasjon og økonomisk sårbarhet løses ikke med mistenkeliggjøring, men gjennom inkluderende løsninger og systemendringer som gir flere reelle valgmuligheter.
Hun må holdes ansvarlig for det hun faktisk bidrar med: ikke fellesskap, men forakt. Ikke løsninger, men konflikt. Det er ikke bare unyansert – det forsterker avmakt og utenforskap.
Hvis hun virkelig var opptatt av kvinners rettigheter, ville hun anerkjent kompleksiteten i kvinners liv og løftet frem tiltak som skaper trygghet, mobilitet og tilhørighet – ikke demonisert dem som ikke passer inn i majoritetens komfortsone.
Derfor må vi spørre: Hva bygger opp – og hva river ned? Hva bringer mennesker inn – og hva skyver dem ut?
Dette handler ikke om hvem som snakker høyest, men hvem som tar ansvar. Et rettferdig samfunn skapes ikke av dem som tenner polariseringens bål, men av dem som våger å tenne lys – for alle, også innvandrerkvinner.
Jeg velger løsninger. Hva velger du?

«Innlegget ble først publisert i Utrop, med enkelte endringer i innholdet.»