Hvor skal vi gjemme oss når sirenene uler?

Beredskap, sårbarhet og tillit i et digitalisert samfunn

Norsk beredskap diskuteres ofte som et spørsmål om egenansvar. Myndighetene anbefaler vannkanner, tørrmat og nødvendige medisiner i hjemmet. Rådene er viktige, men de besvarer ikke det mest grunnleggende spørsmålet i en akutt krisesituasjon: Hvor skal mennesker faktisk gjøre av seg når alarmen går?

I store deler av by-Norge bor mennesker i blokker uten kjellere eller private tilfluktsrom. Mange kjenner ikke til hvor nærmeste offentlige rom er, eller om de er tilgjengelige og operative. For barn i barnehage og skole, eldre på institusjon og personer med funksjonsnedsettelser finnes det i praksis få reelle alternativer. Disse gruppene kan ikke kompensere for manglende strukturer gjennom individuell beredskap. De er avhengige av at fellesskapets løsninger fungerer.

Fra fysisk til systemisk sårbarhet

Tall fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap viser at fungerende tilfluktsrom i dag dekker rundt 45 prosent av befolkningen. Mange rom er stengt, utdatert eller tatt i bruk til andre formål. Sivilforsvaret anslår at de om lag 20 000 tilfluktsrommene i Norge har kapasitet til rundt 2,5 millioner mennesker, langt under halvparten av landets innbyggere.

En kartlegging gjennomført av Menon Economics i 2024 viste at over halvparten av Oslos barneskoler enten ikke har tilgang til tilfluktsrom, eller ikke vet om de har det. Dette er ikke enkeltstående mangler, men uttrykk for en beredskapsstruktur som gradvis har forvitret. Tilfluktsrom var tidligere en synlig del av samfunnets sikkerhetsarkitektur. I dag er de i stor grad usynlige, både i bybildet og i planverket. Resultatet er en form for selvbedrag, der vi antar at beskyttelsen finnes, uten å vite om den faktisk gjør det.

Digitalisering, nye trusler og sosial ulikhet

Da mange av Norges tilfluktsrom ble bygget under den kalde krigen, var trusselen primært militær og fysisk. I dag er trusselbildet mer sammensatt. Samfunn kan lammes gjennom strømnett, digitale systemer, satellitter og kritisk infrastruktur, ofte uten forvarsel og uten synlige angrep.

Norge er i dag et gjennomdigitalisert samfunn. Transport, helse, betalingssystemer, kommunikasjon og beredskap er tett vevd sammen gjennom strøm og nettverk. Når disse systemene svikter, rammes ikke bare funksjonalitet, men også styringsevne og tillit. Et samfunn uten analoge nødstrukturer er sårbart, uavhengig av teknologisk modenhet.

Erfaringer fra blant annet Ukraina viser hvordan cyberangrep kan lamme strømnett og helsesystemer før militære handlinger blir synlige. Også i Norge har offentlige institusjoner og kritisk infrastruktur vært utsatt for digitale angrep. Nasjonal sikkerhetsmyndighet beskriver dette som en normalisert del av trusselbildet.

Denne sårbarheten er ikke bare teknisk, men også sosial. Digital beredskap forutsetter tilgang til teknologi, språkforståelse og kompetanse. Når krisen kommer, er det ikke alle som har lik tilgang til informasjon eller like forutsetninger for å forstå og handle på varsler. Uten bevisst planlegging risikerer vi at trygghet blir skjevt fordelt, også i krisetid.

Tillit som beredskap

Forskning fra både Forsvarets forskningsinstitutt og OECD viser at tillit til myndighetene er avgjørende for effektiv krisehåndtering. Land der beredskap er konkret, synlig og inkluderende, har ofte også høyere samfunnstillit.

Finland trekkes ofte frem som et eksempel. Der er tilfluktsrom integrert i byplanlegging og samfunnsstruktur, og dekker store deler av befolkningen. Beredskap oppleves som noe reelt og tilgjengelig, ikke som abstrakte anbefalinger.

Erfaringene fra pandemien viste også betydningen av sivilsamfunn og frivillige nettverk. Lokale aktører spilte en sentral rolle i å formidle informasjon på språk folk forsto, bygge bro mellom myndigheter og befolkning, og redusere både frykt og feilinformasjon. Denne kapasiteten må anerkjennes som en del av den samlede beredskapen.

Norsk beredskap trenger derfor en helhetlig tilnærming som kombinerer fysisk, digital og sosial trygghet. Det handler om å oppgradere eksisterende strukturer, men også om å erkjenne nye former for sårbarhet. Varslingssystemer må fungere også ved strøm- og nettutfall, informasjon må være tilgjengelig på flere språk og gjennom flere kanaler, og planer for skoler, barnehager og institusjoner må være reelle og gjennomførbare.

Til syvende og sist handler beredskap om statens legitimitet. For verdien av en stat måles ikke i normaldrift, men i dens evne til å beskytte alle sine borgere når systemene settes under press – og når alarmen faktisk går.

Dette innlegget er først publisert i Dagsavisen- Ubah Aden om Norges manglende beredskap: Hvor skal vi søke ly når sirenene uler?