Europa i skyggen av sin egen allierte
Europa står ikke bare overfor en geopolitisk omstilling, men også en dyp demografisk og samfunnsmessig utfordring. Kontinentet blir raskt eldre, arbeidsstyrken krymper, og velferdsstatene presses av strukturelle endringer som ikke kan møtes med sikkerhetspolitikk alene. Samtidig har migrasjon, som i praksis er avgjørende for økonomisk bærekraft i store deler av Europa, i økende grad blitt fremstilt som en trussel mot sosial orden, kulturell sammenhengs kraft og politisk stabilitet. I dette spennet mellom behov og frykt formes Europas samtidige kriser.
Det er mot denne bakgrunnen Europas strategiske usikkerhet må forstås. For første gang siden 1945 står Europa ikke først og fremst i skyggen av Kreml eller Beijing, men i økende grad i skyggen av sin egen allierte. Det problematiske er ikke Donald Trumps retorikk om Europa i seg selv, men hvordan den har fungert som katalysator for en allerede pågående forskyvning i Europas strategiske selvforståelse. Under Trumps presidentskap ble forestillinger om Europas manglende betydning, avhengighet og byrdeforsømmelse ikke bare uttalt, men gradvis normalisert i den politiske samtalen.
Et kontinent som lenge har forstått seg selv som et normativt og institusjonelt sentrum, forankret i menneskerettigheter, rettsstat og multilateralt samarbeid, fremstår i dag mer usikkert på sin egen rolle. Denne usikkerheten forsterkes av interne spenninger knyttet til identitet, tilhørighet og kulturell endring, der migrasjon ofte fungerer som symbolbærer for bredere samfunnsangst. Samtidig har USA flyttet sitt sikkerhetspolitiske tyngdepunkt bort fra Europa, ikke som et midlertidig politisk avvik, men som del av en langsiktig strategisk dreining.
Denne utviklingen kan ikke forstås som et brudd knyttet til én enkelt administrasjon. Allerede i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2017 ble stormaktsrivalisering etablert som overordnet ramme for amerikansk utenrikspolitikk, med Kina definert som den sentrale systemiske utfordringen. Denne prioriteringen ble forsterket i forsvarsstrategien året etter og videreført også etter maktskiftet i Washington.
Joe Bidens sikkerhetsstrategi fra 2022 gjeninnførte et verdibasert språk om demokrati og allianser, men de grunnleggende strategiske prioriteringene forble uendret. Kina omtales fortsatt som den eneste aktøren med både vilje og kapasitet til å endre den internasjonale orden. Samtidig ble det tydelig slått fast at USAs strategiske tyngdepunkt ligger i Indo-Stillehavsregionen. Krigen i Ukraina har ført til økt amerikansk militært engasjement i Europa, men uten å endre den langsiktige hovedretningen i amerikansk strategisk tenkning.
Innenfor dette rammeverket fremstår Russland i økende grad som en regional og taktisk utfordring snarere enn en ideologisk systemmotstander. For Europa er Russland en eksistensiell trussel. For Trump fremstår Russland i større grad som et instrument. Vladimir Putin behandles ikke først og fremst som en ideologisk fiende, men som en aktør som kan håndteres taktisk når det gagner amerikanske interesser. Kina beskrives derimot som den langsiktige strukturelle rivalen, med teknologisk ekspansjon, økonomisk tyngde og økende politisk innflytelse i Afrika, Latin-Amerika og det globale sør.
For Europa innebærer dette en grunnleggende forskyvning i egen strategisk posisjon. Et kontinent som i flere tiår har forstått verden gjennom Washingtons linse, må nå forholde seg til at det ikke lenger er strategisk sentrum.
Denne forskyvningen har konsekvenser langt utover tradisjonell forsvarspolitikk. Debatten om byrdefordeling i Nato handler ikke bare om forsvarsbudsjetter, men om endrede normer for ansvar, risiko og gjensidighet. Også i Norden reflekteres denne utviklingen i åpne sikkerhets- og trusselvurderinger. I Danmark har Forsvarets Etterretningstjeneste pekt på økt stormaktsrivalisering og strategisk uforutsigbarhet som strukturelle kjennetegn ved dagens sikkerhetspolitiske landskap. Når selv USAs nærmeste allierte må ta høyde for skiftende amerikanske prioriteringer, utfordres etablerte forestillinger om Europas rolle som stabilt sikkerhetspolitisk tyngdepunkt.
Dette markerer et historisk brudd i europeisk sikkerhetstenkning. Etterkrigstidens logikk bygget på at allierte per definisjon var stabiliserende, og at trusler kom utenfra. Nå introduseres et nytt, stilltiende begrep i Europas strategiske bevissthet. Alliert risiko. Ikke som fiendtlighet, men som strukturell usikkerhet.
Europeiske ledere har møtt denne dommen i praksis. Angela Merkel ble fremstilt som strategisk avhengig. Emmanuel Macron ble møtt med påstanden om at EU var verre enn Kina. Olaf Scholz konfronteres med signaler om at Europa i økende grad må bære byrden alene i møte med Russland. Giorgia Meloni forsøker å gjøre Trumps verdensbilde politisk anvendelig gjennom en hardere migrasjonslinje. EU-kommisjonen forholder seg til en virkelighet der Europa ikke lenger behandles som geopolitisk sentrum, men som rand.
Det er i dette landskapet Europas politiske reaksjoner må forstås.
Når Europa outsourcer ansvar
Migrasjonspolitikken er ikke et sidespor i denne utviklingen, men en del av den samme strukturelle logikken. Over hele Europa ser vi en normalisering av eksternalisert asylpolitikk, der tredjelandsavtaler, mottak utenfor egne grenser og juridiske unntaksordninger fremstilles som nødvendige svar på komplekse utfordringer.
Også i Norge ser vi denne forskyvningen. Når en Arbeiderparti-ledet regjering åpner for å utrede asylbehandling utenfor norsk territorium, markerer det et normativt skifte. Når partier som historisk har forsvart asylretten som et grunnleggende prinsipp beveger seg i denne retningen, flyttes det politiske normalpunktet, uavhengig av hvor langt man til slutt går i praksis.
Dette skjer samtidig som Europa har vist betydelig mottakskapasitet for flyktninger fra Ukraina. Kontrasten reiser et ubehagelig, men nødvendig spørsmål om hvilke kriser Europa velger å svare på, og hvem som i praksis møtes med unntak.
Migrasjonspolitikk er aldri bare grensepolitikk. Den er også klasse- og minoritetspolitikk. Når rettighetsbaserte innganger snevres inn, forsvinner ikke migrasjonen. Den blir farligere, dyrere og mer voldelig, og overlates i større grad til kriminelle nettverk.
Jeg er imot outsourcing av asylansvar når den brukes til å fraskrive stater ansvar for mennesker på flukt. Samtidig må beskyttelsen styrkes der mennesker faktisk befinner seg, gjennom rettighetsbaserte og statlig forankrede beskyttelsessystemer i opprinnelsesland og nærliggende regioner. Dette forutsetter langsiktige investeringer, institusjonsbygging og reelt internasjonalt ansvar. Forutsetningen er avgjørende. Beskyttelsen må være reell, frivillig og fullt ut forankret i internasjonal rett.
Migrasjon kan heller ikke forstås løsrevet fra årsakene til flukt. Når Europa diskuterer hvordan mennesker beveger seg, men ikke hvorfor de tvinges på flukt, reduseres migrasjon til et teknisk styringsproblem. Krigen i Sudan illustrerer hvordan regionale maktkamper, våpenstrømmer og geopolitisk rivalisering skaper humanitære katastrofer. Det samme gjelder klimadrevet flukt. Mennesker i regioner som har bidratt minst til globale utslipp rammes hardest av ekstremvær, tørke og oversvømmelser.
Europa kan ikke vente på en verden som ikke kommer tilbake. Valget står mellom ansvar og normforvitring.
Det er et valg om hvem Europa vil være.