Det doble glasstaket – og kvinnene som bryter gjennom

«Det farligste glasstaket er ikke det som stopper deg, men det du lærer å leve under.»

Likestillingsdebatten har lenge brukt begrepet glasstak for å beskrive formelle barrierer i arbeidslivet. Dette viser til strukturelle hindringer knyttet til rekruttering, lønn og tilgang til maktposisjoner. Slike barrierer kan dokumenteres, reguleres og utfordres gjennom politikk og institusjonelle tiltak. Likevel er dette bare én del av virkeligheten mange kvinner møter.

Parallelt eksisterer et annet og mindre synlig glasstak. Et kulturelt glasstak som virker før og utenfor arbeidslivet, og som ofte er mer gjennomgripende nettopp fordi det er uformelt. Dette glasstaket formes av normer, relasjoner og forventninger som regulerer kvinners handlingsrom i hverdagsliv, utdanningsvalg og livsbaner. Det handler ikke om kultur som forklaring i seg selv, men om maktforhold som virker i det private og nære, og som sjelden problematiseres offentlig.

Mange kvinner kan støttes i utdanning og yrkesdeltakelse så lenge valgene ikke utfordrer etablerte forestillinger om ansvar, tilgjengelighet og tilpasning. Når ambisjoner innebærer reell selvstendighet, mobilitet eller lederskap, blir grensene ofte tydeligere. Arbeidslivet er dermed ikke årsaken til det doble glasstaket, men stedet der konsekvensene blir synlige.

Å bryte gjennom mer enn én barriere

Det mest begrensende ved det kulturelle glasstaket er at det internaliseres. Begrensninger fremstår som individuelle valg fremfor strukturelle forhold. Kvinner lærer å regulere egne ambisjoner og justere handlingsrommet sitt før ytre motstand blir nødvendig. Slik virker kontrollen effektivt, uten klare regler eller åpne konflikter.

Likevel finnes det kvinner som bryter gjennom begge glasstakene. Disse kvinnene har ikke bare kjempet seg fram i arbeidslivet, men også utfordret de normene som regulerer hvem som gis adgang til autonomi, autoritet og beslutningsrom. De bryter ikke bare barrierer for seg selv, men utvider handlingsrommet for andre.

Disse kvinnene er mer enn rollemodeller. De er systembrytere. De viser at likestilling ikke bare handler om å få adgang til eksisterende strukturer, men om å endre rammene som former valg og muligheter. Reell likestilling forutsetter derfor at også de uformelle barrierene synliggjøres og tas på alvor.

For det mest begrensende glasstaket er ikke alltid det som stopper kvinner direkte, men det som lærer dem å stoppe seg selv. Og det er nettopp derfor kvinnene som bryter gjennom begge, er avgjørende for faktisk endring.

La oss gjøre 2026 til året der både synlige og usynlige glasstak identifiseres, avsløres og avvikles. Ikke som individuelle utfordringer kvinner må overvinne, men som strukturelle barrierer samfunnet har ansvar for å fjerne. Likestilling må måles i hvilke tak som fjernes, ikke bare i hvem som klarer å bryte gjennom.