Den nye kampen om Afrikas horn

Anerkjennelse har lenge vært et uttrykk for rett og selvbestemmelse. Når den i økende grad brukes som geopolitisk virkemiddel, får det konsekvenser langt utover den enkelte staten. Israels anerkjennelse av Somaliland 26. desember 2025 illustrerer hvordan Afrikas territorielle orden settes under press i skjæringspunktet mellom Gaza-krigen, strategiske sjøruter og statlig sårbarhet i Afrikas horn.

Israels beslutning kan ikke forstås isolert. Den inngår i et bredere geopolitisk skifte der etablerte internasjonale normer gradvis viker for strategiske hensyn. For Somalia representerer anerkjennelsen et brudd på landets suverenitet. For Afrika varsler den en utvikling der prinsippet om faste grenser, som siden avkoloniseringen har fungert som et vern mot fragmentering, uthules uten regional konsensus.

Dette prinsippet var aldri rettferdig, men det var stabiliserende. Når det settes til side, åpnes et politisk rom der makt i økende grad trumfer rett.

Det er i dette rommet den nye kampen om Afrikas horn tar form. Ikke som en enkeltstående konflikt mellom Somalia og Somaliland, men som en strukturert rivalisering der regionale kriger, globale handelsruter og svake statlige institusjoner virker sammen. Når normene svekkes, blir regionen et geopolitisk grenseområde der ytre aktører tester handlingsrom, allianser og presedens.

Gaza og sjørutene som flytter makt

Krigen i Gaza har tydeliggjort at Midtøstens konflikter ikke lenger lar seg avgrense geografisk. Som analyser i Foreign Affairs og rapporter fra International Crisis Group har påpekt, har israelske myndigheter siden høsten 2023 i økende grad beskrevet Hamas som del av et iransk støttet regionalt nettverk, sammen med Hizbollah i Libanon og militser i Irak og Syria. I denne forståelsen handler krigføringen ikke bare om Gaza isolert sett, men om å svekke Irans samlede regionale innflytelse og endre maktbalansen i Midtøsten.

I denne sammenhengen har Rødehavet og Bab al-Mandab-stredet fått fornyet betydning. Ifølge FN-organet UNCTAD passerer rundt ti prosent av verdens sjøhandel gjennom denne korridoren, inkludert energi, korn og industrivarer. Også International Maritime Organization har advart om at økt militarisering og geopolitisk rivalisering i området kan få direkte konsekvenser for global forsyningssikkerhet og handelsflyt. Den politiske og militære interessen for disse farvannene gir dermed Afrikas horn en strategisk tyngde som langt overstiger lokale konflikter.

Afrikas horn ligger midt i dette krysningspunktet. Når spenningene i Midtøsten tilspisses, forskyves stormaktenes oppmerksomhet sørover. Anerkjennelsen av Somaliland fremstår i dette lyset som et realpolitisk grep for å utvide strategisk handlingsrom utenfor etablerte regionale rammer.

Dette følger et historisk mønster. Israels utenrikspolitikk har ved flere anledninger satt strategiske hensyn foran internasjonal konsensus. Under Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet ga Israel politisk og militær støtte til Igbo-opprørets løsrivelsesforsøk, til tross for at både Organisasjonen for afrikansk enhet og FN støttet Nigerias territorielle integritet, slik blant annet dokumentert i Journal of African History. Senere utviklet Israel et tett politisk og militært samarbeid med apartheidregimet i Sør-Afrika, lenge etter at dette regimet var internasjonalt isolert gjennom FN-sanksjoner og bred støtte til ANC, noe som er grundig dokumentert i FNs generalforsamlingsresolusjoner fra 1970- og 1980-tallet samt i analyser publisert av The Guardian og Haaretz. I begge tilfeller ble etablerte normer underordnet kortsiktig strategisk gevinst, med betydelige regionale kostnader.

Afrikanske reaksjoner på anerkjennelsen av Somaliland må forstås i lys av disse erfaringene. Den afrikanske unionen, Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid har raskt understreket Somalias territorielle integritet. Dette handler ikke bare om støtte til én stat, men om å forsvare en regional orden som allerede er under press.

Diplomati, lobbyisme og statlig svikt

Utviklingen kan heller ikke forstås uten å se på det diplomatiske spillet som utspilte seg i Washington i månedene før anerkjennelsen. Etter at israelske og internasjonale medier, blant annet Haaretz og Al Jazeera, begynte å omtale mulige planer om tvangsflytting av palestinere fra Gaza til tredjeland, herunder Sudan og deler av Somalia som Puntland og Somaliland, oppsto det intensiv lobbyvirksomhet rettet mot amerikanske beslutningsmiljøer.

Opplysningene om denne lobbyvirksomheten har blitt omtalt både i somaliske medier og i internasjonale kanaler som Al Jazeera, som har rapportert om hvordan Somaliland-vennlige miljøer aktivt har søkt støtte i amerikanske politiske og sikkerhetspolitiske kretser, parallelt med motmobilisering fra somaliske myndigheter og deres støttespillere.

At Somaliland lenge har drevet aktiv internasjonal lobbyvirksomhet, var kjent. Det avgjørende denne gangen var kvaliteten på det diplomatiske arbeidet. Evnen til å formulere en konsistent narrativ, bygge relasjoner og overbevise sentrale aktører viste seg sterkere enn Somalias motstand.

Denne styrkeforskjellen avdekket samtidig en alvorlig svakhet på somalisk side. Under president Hassan Sheikh Mohamud har utenrikspolitikken vært preget av manglende strategisk retning, svake institusjoner og fravær av langsiktig planlegging. Utenriksdepartementet fremstår fragmentert, og sentrale ambassadørposter har i stor grad blitt besatt gjennom politisk lojalitet og personlige bånd snarere enn dokumentert diplomatisk kompetanse, noe som også har blitt problematisert i somalisk presse.

Nepotisme i seg selv er ikke det avgjørende problemet. Problemet oppstår når staten ikke evner å beskytte egne sikkerhetsinteresser, drive systematisk relasjonsbygging eller formidle et troverdig bilde av landet internasjonalt. I et slikt vakuum får mer disiplinerte og strategisk bevisste aktører definere dagsordenen.

At Somaliland denne gangen lyktes bedre enn Somalia i internasjonale beslutningsprosesser, skyldes derfor ikke bare ytre maktspill. Det er også et resultat av en stat som ikke har vært i stand til å forsvare egne interesser i et stadig mer konkurransepreget geopolitisk landskap.

Den nye kampen om Afrikas horn handler dermed ikke bare om Israel eller Somaliland. Den handler om hvilken verdensorden som er i ferd med å ta form. En orden der anerkjennelse ikke lenger fungerer som uttrykk for rett og selvbestemmelse, men som et instrument for geopolitisk posisjonering.

Afrika har betalt en høy pris for slike eksperimenter før. Spørsmålet nå er om kontinentet igjen skal bli arena for andres konflikter, eller om normene som har holdt regionen samlet siden avkoloniseringen fortsatt skal ha betydning.

For når kampen om Afrikas horn skjerpes, er det sjelden stormaktene som betaler prisen.