Hva skjer når tradisjoner kolliderer med nye samfunnsnormer – og barna sitter igjen med regningen? Alle kulturer bærer med seg tradisjoner og normer som kan være utfordrende å tilpasse et moderne samfunn. Dette blir særlig tydelig når det går utover de mest sårbare blant oss – barna. I den somaliske diasporaen i vestlige land ser vi mange familier som står i skjæringspunktet mellom gamle verdier og nye realiteter. Skilsmisser, ungdomskriminalitet og praksisen med å sende barn til utlandet for “kulturrehabilitering” er blant utfordringene. Og fellesnevneren for mange av disse problemene er en svekket forståelse av foreldrerollen og mangel på felles ansvar.

En farsrolle i oppløsning
I somalisk tradisjon har farsrollen vært en bærebjelke i familien – en garanti for at barna blir tatt vare på, uansett foreldrenes situasjon. I dag ser vi en annen virkelighet. Mange fedre trekker seg unna sitt ansvar etter skilsmisse, og mødrene blir alene om både økonomisk og emosjonelt ansvar. Det som en gang var utenkelig – at en far ikke skulle ta ansvar for sine barn – er i ferd med å bli normalisert i det somaliske diasporasamfunnet.
Denne utviklingen henger sammen med migrasjonens utfordringer og arven etter langvarig krig og konflikt i hjemlandet. Patriarkalske normer møter vestlige verdier, og integreringen blir vanskelig for mange. Når kvinner oppnår økonomisk selvstendighet, opplever noen menn dette som en trussel. I stedet for å støtte familien velger noen fedre å trekke seg unna – som en form for maktutøvelse. Mødrene, som ofte er raskere integrert mentalt, emosjonelt og fysisk, blir stående alene med en dobbel byrde. Midt i dette kaoset står barna, som betaler prisen for de voksnes konflikter og forsømmelser.

En natt preget av frykt

På nyttårsaften for noen år siden mottok jeg en opprørt telefonsamtale fra en venninne. Sønnen hennes, som var 16 år, hadde dratt til byen for å feire nyttår med venner. Mens de andre ungdommene hadde kommet hjem innen avtalt tid, manglet han fortsatt. Jeg forsøkte å berolige henne, men etter hvert som timene gikk uten livstegn, begynte også jeg å bli bekymret.
Hun ringte politiet flere ganger, men de ba henne vente. Ventingen var uutholdelig. Hun fryktet at sønnen kunne være skadet, liggende et sted alene og uten hjelp. I desperasjon kontaktet hun venner og ba oss hjelpe til med å lete. Men én person glimret med sitt fravær: guttens far som bodde bare 15 minutters kjøring unna, var ikke en del av denne leteaksjonen. Da jeg spurte hvorfor hun ikke hadde kontaktet ham, viste hun meg meldingene hun hadde sendt ham, fylt av bønn om hjelp og til slutt desperasjon. Den siste meldingen, skrevet i ren fortvilelse, og lød: «Hvis du våger å komme i min sønns begravelse, lover jeg at du vil ende opp der før ham.» Hans svar? En smilende emoji.
Jeg ble lamslått. Hvordan kan en forelder svikte sitt eget barn på denne måten? Uansett konfliktnivå mellom foreldrene, er barna et felles ansvar.
Frykten for det verste ble til slutt avløst av et lettelsens sukk da en drosjesjåfør ringte. Sønnen hennes var blitt funnet ved en bussholdeplass, bevisstløs og lettkledd. De såkalte vennene hans hadde dopet ham ned, stjålet klærne og telefonen, og forlatt ham i kulden. Hadde han ikke blitt funnet i tide, kunne utfallet vært fatalt.

En kamp for barnas fremtid
Denne hendelsen ble et vendepunkt for henne. Hun satt igjen med en følelse av maktesløshet, men også med en intens vilje til å endre kursen for familien. Hun var desperat etter gode råd og veiledning, men ble møtt med ulike forslag fra sitt nettverk. Noen foreslo at hun burde sende ham til slektninger i utlandet eller til såkalte kulturrehabiliteringsskoler som er kjent for brutal disiplin. Hun avviste det kontant. Etter mye vurdering tok hun en modig beslutning. Hun sa opp jobben, flyttet ut av Oslo til en mindre bygd og skapte et tryggere miljø for barna. Kommunen tok familien godt imot, men det som virkelig gjorde forskjellen, var at hun klarte å fortsette sin karriere som lærer, til tross for alle utfordringene. Jobben ga henne ikke bare økonomisk trygghet, men også en viktig følelse av selvrealisering og muligheten til å gi barna et forbilde. Hun viste dem at det går an å ta kontroll over livet sitt, at det er mulig å endre kurs selv i de tøffeste tidene.

Hvor ligger ansvaret?
Ungdomskriminalitet blir ofte forklart med mangel på en farsfigur, og denne historien tydeliggjør hvordan fraværet av en ansvarlig far kan føre til uutholdelig press på mødre og barn – med alvorlige konsekvenser for hele samfunnet. Hva er årsaken til dette? Skyldes det patriarkalske og kollektivistiske normer som kolliderer med verdier som likestilling og individualisme? Eller ligger problemet i traumene fra migrasjon og krig, som har gjort integreringsprosessen krevende for mange og etterlatt en hel generasjon fedre ute av stand til å fylle sin rolle? Mange menn søker støtte og fellesskap i moskeene, som ofte fungerer som sentrale samlingspunkter. Men hvilken rolle bør moskeene spille i slike situasjoner? Har de et ansvar for å styrke familieverdier og fremme ansvar blant fedre? Og er de i stand til å tilby den veiledningen som mange familier trenger?
For barnas skyld må vi tørre å avlive tabukulturen som tillater ansvarsfraskrivelse og som straffer den som taler. Barna er vårt felles ansvar, og de fortjener bedre enn å bære konsekvensene av de voksnes feil.

Publisert første i Osloavisa- Ubah Aden, Oslodebatten | Somaliske fedre tar ikke ansvar for sine barn. Mange fedre trekker seg unna sitt ansvar etter skilsmisse og mødrene blir alene om både økonomisk og emosjonelt ansvar.