Barna skal ikke fotfølges – de skal følges opp

En 75 år gammel kvinne dør etter en bussbrann i Enebakk. En 15 år gammel gutt er siktet – med nesten 40 lovbrudd bak seg på bare to år. En ufattelig tragedie, men ikke en uforståelig en. For gutten var godt kjent for politi, skole og barnevern. Spørsmålet er ikke bare hvordan dette kunne skje – men hvorfor det ikke ble stanset i tide. Bussbrann, Enebakk | Kvinne (75) døde etter bussbrannen i Enebakk.
Det politiske svaret fra Arbeiderpartiets Eivor Evenrud er døgnkontinuerlig overvåking. Fotfølging. Brann, Bussbrann | Bussdødsfallet: – Må få fysisk oppfølging hele dagen. Som om trygghet bygges med overvåking, og ikke gjennom relasjoner. Ungdomskriminalitet: En oversett krise som krever handlekraft – og ikke bare symboleffekter – Ubah Aden. Det er et tegn på noe langt mer alvorlig: en politisk dreining vekk fra forebygging – og mot mistillit som metode.

Når hjelpen uteblir
Jeg har i mange år jobbet med barn og familier i sårbare livssituasjoner. Historiene ligner: Barn som vokser opp med konflikt, stillhet eller kontroll. Foreldre som er redde, alene eller overveldet – og som skyver hjelpen unna. Tjenester som burde gripe inn, men som er trege og fragmenterte. Resultatet er barn som faller mellom – alene i spennet mellom ansvar og avmakt.
Mange har vært i kontakt med systemet lenge før de gjør noe alvorlig galt. Likevel ender de alene.
I gjenforeningssaker møtes barn og foreldre med sprikende forventninger: Barna søker frihet, foreldrene krever lydighet. Når konfliktene oppstår, tør barna ikke be om hjelp – av frykt for å sette familiens opphold i fare. Noen trekker seg tilbake. Andre roper – med vold. Andre unge sendes ut av landet som straff for «feil» livsstil. Når de vender tilbake, står ingen klare. Mange bærer på traumer og tilpasningsvansker. Oslo har landets svakeste oppfølgingstjeneste for ungdom. Det sier sitt.
I mange hjem finnes det ikke rom for følelser. Konflikter ties i hjel. Noen foreldre forsøker å kjøpe lojalitet med gaver, men trygghet kan ikke kjøpes – den må bygges.
Sosial kontroll og æreskultur lever videre – også i hjem med utdanning, jobb og plettfri fasade. Skam trumfer frihet, også i miljøer med status. Dette handler ikke om klasse, men om holdninger – og om hva som skjer når barn blir usynlige. Noen trekker seg bort. Andre slår tilbake.
Det er disse sammensatte årsakene – og flere – som ligger bak de alvorlige handlingene vi nå ser. Likevel velger politikere som Eivor å forenkle det som krever forståelse, og tyr til kontrolltiltak som verken forebygger eller løser. Når problemet er relasjonelt og systemisk, hjelper det ikke med overvåkning. Vi trenger løsninger som treffer – ikke symbolpolitikk som etterlater barn like alene.

En varslet katastrofe
Vi må våge å stille spørsmålet: Hvordan kan et barn begå alvorlig kriminalitet etter at samfunnet har visst om ham i årevis? Når gutten i Enebakk hadde nesten 40 lovbrudd bak seg, er det ikke han alene som har sviktet. Det er systemet som ikke grep inn – og som dermed sviktet ikke bare gutten, men hele samfunnet. For forebygging handler også om å beskytte andre – før liv går tapt.
Evenrud erkjenner at hjelpeapparatet kjenner disse barna godt. Rundt 50–60 ungdommer, mange med minoritetsbakgrunn og utrygge hjem. Barn som har vært gjennom alt – og likevel står igjen alene. Når hjelpen uteblir, hvordan kan overvåking være det beste vi har å tilby?
Når ungdom faller utenfor, ropes det på mer kontroll. Men det som mangler er ikke oppsyn – det er tilstedeværelse. Ikke voktere, men voksne. Ikke nye, inngripende tiltak uten forankring, men styrking av det som allerede finnes – og faktisk virker.
Skoler, fritidsklubber, helsesykepleiere og utekontakter kjenner ungdommene. De vet hva som trengs. Men de er underfinansierte og overbelastede. Fritidsklubber kuttes. Skolene mangler ressurser. Ungdom står i kø for jobb. Og midt i dette foreslås fotfølging – som om problemet er mangel på kontroll, ikke mangel på relasjon.
Å bli fulgt døgnet rundt av fremmede skaper ikke trygghet. Det forsterker skam og maktesløshet – særlig i familier som allerede kjenner på nederlag. Når systemet trenger seg inn i hjemmet uten relasjon, gjør det ofte vondt verre.
Det må investeres i tjenester som har tillit, kompetanse og kontinuitet. Forebygging skjer ikke gjennom overvåking, men i relasjoner der ungdom blir sett – og forstått.
Fotfølging er ikke forebygging. Det er politisk avmakt, forkledd som handlekraft. Når barn først og fremst møtes som en risiko, mister vi det som virker: relasjon, tillit – og muligheten til å gripe inn før det er for sent. Bussbrannen i Follo kunne vært stanset. Når en ungdom med nesten 40 lovbrudd ender der, må vi våge å spørre: Hvor var hjelpen – og hvorfor grep ingen inn i tide?