Når staten svikter – blir vi sikkerhetsnettet

Krigen i Midtøsten stopper ikke ved landegrenser. I Somalia og i diasporaen merkes den i hverdagen, der fraværet av en fungerende stat gjør globale kriser til et personlig ansvar.

For mennesker i Somalia merkes konsekvensene umiddelbart. Når situasjonen eskalerer, øker prisene på mat og drivstoff på kort tid. I et land som er sterkt avhengig av import, slår globale sjokk direkte inn i hverdagen. For mange betyr det ikke bare dyrere varer, men færre måltider, trangere levekår og økt usikkerhet. Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av strukturer som ikke beskytter befolkningen når kriser oppstår.

I Somalia finnes det ingen buffer, ingen omfordeling og ingen garantier. Staten, som i andre land fungerer som en støtdemper, er i stor grad fraværende. Etter mer enn tre tiår med konflikt mangler landet fortsatt institusjoner som kan regulere markedet og beskytte borgerne. Når slike strukturer svikter, oppstår et tomrom.

I dette tomrommet trer diasporaen inn.

For oss som lever utenfor Somalia, er ikke avstanden en beskyttelse, men et ansvar. Vi fungerer i praksis som en uformell velferdsstat. Når prisene øker, er det ikke myndighetene som kompenserer, men oss. Ansvar som skulle vært båret av staten, flyttes i stedet over på enkeltmennesker.

Jeg kjenner det på kroppen. Jeg forsørger et foreldreløst barn i Somalia og har lenge sendt 50 dollar i måneden til skolegang. Nå får jeg beskjed om at det ikke lenger er tilstrekkelig – ikke fordi behovet har endret seg, men fordi strøm, transport og lærerens utgifter har økt. Slik forplanter en krig langt unna seg inn i livene våre.

Grunnleggende tjenester som utdanning og helse, som tidligere var statlig finansiert, er i dag privatiserte og utilgjengelige for majoriteten av befolkningen. Konsekvensene merkes konkret – i et barns skolehverdag og i økonomien til mennesker som allerede strekker seg langt. Det er denne erfaringen som gjør kontrasten til fungerende stater smertefullt tydelig.

Under pandemien ble også Norge rammet av frykt og usikkerhet. Forskjellen var ikke fraværet av krise, men nærværet av en stat. Myndighetene tok ansvar, forklarte, regulerte og stilte opp. De var synlige, tilgjengelige og til å stole på. I Norge kunne barn stille spørsmål direkte til statsministeren om det de var redde for og ikke forsto, og bli lyttet til. Slik nærhet mellom myndigheter og befolkning er ikke en selvfølge, selv i demokratiske land. I stater preget av konflikt er den utenkelig.

For oss som har levd uten en slik stat, er dette ikke en selvfølge. Det er et savn, og en påminnelse om hva vi altfor ofte tar for gitt som tryggheten, tilliten og tilhørigheten en fungerende stat gir sine borgere.

Når staten ikke er der, er det ingen som står mellom mennesker og krisen. Ingen som demper slaget. Ingen som tar ansvar. Byrden skyves over på familier, på diasporaen og på de som allerede strekker seg lengst. Det er derfor noen kriser kan håndteres, mens andre knuser livsgrunnlag.

For noen er krigen noe de følger på nyhetene. For andre er den noe de betaler for hver dag.