Arktis er ikke verdens utkant – det er verdens forvarsel
Jeg fulgte Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø 2.–5. februar 2026 fordi Arktis berører spørsmål jeg over tid har fulgt fra ulike faglige og politiske hold. Spørsmål om hvordan klimaendringer, geopolitisk rivalisering og institusjonell styrke eller svakhet former risiko, makt og samfunnsutvikling. Arktis er ikke et særtilfelle. Det er et forvarsel.
Det som ble tydelig under konferansen, var hvor tett klima, sikkerhet og geopolitikk nå henger sammen. I Arktis skjer klimaendringene raskere enn noe annet sted på kloden, samtidig som regionen får økende strategisk betydning. Når samarbeidet svekkes, blir ikke Arktis tryggere. Det blir mer sårbart.
Denne sårbarheten handler ikke bare om natur og stormaktsinteresser, men om politikk. Arktisk råd ble etablert i en periode der det fantes politisk vilje til å skjerme Arktis fra stormaktenes rivalisering. Klima, miljø og urfolksrettigheter fungerte som samlende rammer for samarbeid, også i tider preget av internasjonal spenning. I dag ser vi et tydelig skifte. Arktis omtales i økende grad som et sikkerhetspolitisk nøkkelområde for Norge, Europa og våre allierte. Språket er blitt hardere, prioriteringene endret og handlingsrommet for lavspenningspolitikk snevret inn.
Utviklingen i Arktis drives av tre sammenvevde forhold. Klimaendringene åpner nye seilingsruter og økonomiske muligheter, men øker samtidig risikoen. Mer trafikk, mer infrastruktur og lengre operasjonssesonger stiller nye krav til beredskap og krisehåndtering. Samtidig er geopolitikken blitt mer konfronterende. Forholdet mellom Russland og vestlige land er strammere, Kina viser økende interesse for regionen, og USA og Europa knytter Arktis tettere til militær planlegging og alliert samarbeid. Parallelt svekkes de institusjonelle rammene som tidligere bidro til forutsigbarhet og risikohåndtering.
Grunnen til at jeg skriver om Arktis, handler om erfaringer fra andre regioner jeg har fulgt tett. I Øst-Afrika, særlig i og rundt Somalia, møtes strategisk geografi, internasjonale interesser og klimaendringer i stater med begrenset institusjonell kapasitet. Regionen ligger langs noen av verdens viktigste sjøruter. Når rivalisering utspiller seg uten sterke institusjoner, blir maktutøvelsen uoversiktlig og lite ansvarliggjort. Konsekvensene er langsiktige og rammer både mennesker og samfunn.
Parallellen til Arktis handler ikke om å likestille regioner, men om å forstå dynamikkene. Også Arktis er et strategisk knutepunkt der stormaktsinteresser og ressursspørsmål møtes. Forskjellen er at det fortsatt finnes institusjonelle rammer som kan regulere konkurranse og redusere risiko.
Der slike rammer er sterke, kan rivalisering håndteres. Der de svekkes, får kortsiktige maktspill dominere.
Arktis er derfor ikke bare et regionalt anliggende. Det er en prøve på om samarbeid fortsatt kan fungere i en verden preget av klimaendringer og økende geopolitisk spenning, eller om også denne regionen gradvis glir inn i en mer fragmentert og uforutsigbar global virkelighet.
Arktis er ikke bare et speil av samtidens kriser, men en test på om samarbeid fortsatt har en plass i dem.