Nederst i arbeidslivet – og fortsatt bortforklart

Jeg har skrevet om dette før, blant annet i Aftenposten. Men noen historier slipper ikke taket.

For mange år siden skrev jeg om integreringsløpet til min mor og hennes søster. De kom fra Somalia med samme bakgrunn, samme arbeidserfaring og samme sterke yrkesidentitet. Begge var gründere. Begge var selvforsørgere. Begge stolte av det de kunne.

De kom til Vesten omtrent samtidig, men til ulike land.
Det skulle vise seg å få avgjørende betydning.

I USA fikk min tante fortsette å jobbe. Hun bygget videre på erfaring, ikke på formelle papirer. Språket var begrenset, men arbeid var tilgjengelig. Hun fikk begynne, lære underveis og bruke det hun allerede kunne. I dag har hun utvidet virksomheten sin og beholdt både økonomisk selvstendighet, helse og verdighet.

I Norge gikk det annerledes.

Min mor ble sendt inn i et standardisert løp. Språkopplæring uten reell kobling til arbeid. Tiltak uten progresjon. Venting, midlertidighet og stadig nye krav. Kompetansen hun hadde, passet ikke inn i systemets bokser. Etter hvert mistet hun ikke bare tilknytningen til arbeidslivet, men også yrkesidentiteten sin. Til slutt satte det seg i kroppen. I helsen.

Forskjellen mellom dem lå ikke i vilje eller arbeidsevne. Den lå i hvordan systemene åpnet, eller lukket, døren til arbeid.

Jeg husker godt en debatt jeg deltok i under kommunevalget. I frustrasjon sa jeg at integreringsytelser på mange måter kan fungere som en forbannelse, og de burde avvikles etter fem år, når introduksjonsprogrammet er over. Noen hevet øyenbrynene. Andre kom bort etterpå og ville fortsette samtalen.

Det var et hardt utsagn.
Men det kom ikke fra forakt.

Det kom fra erfaring.

Jeg har jobbet i NAV, det gamle trygdekontoret, og kjenner systemet fra begge sider. Jeg kjenner brukernes frykt, behov og håp. Og jeg kjenner systemets mål, logikk og barrierer. Ett premiss er helt avgjørende: Et slikt utsagn forutsetter at tilgangen til arbeidsmarkedet faktisk er lik for alle.

Det er den ikke.

Dette ble tydelig igjen i Debatten på NRK 13. januar, der minoritetsgruppene med lavest sysselsetting ble trukket frem, blant annet personer med bakgrunn fra Marokko. Og somaliske kvinner ble også pekt ut som gruppen med lavest yrkesdeltakelse i flere ulike sammenhenger.

Her kan vi ikke bruke kultur som forklaring.

Somaliske kvinner er vant til å jobbe. De siste tre tiårene, i krig, statskollaps og ekstrem knapphet, har somaliske kvinner vært ryggraden i samfunnet. De har forsørget familier, drevet handel, bygget uformelle økonomier og holdt hverdagen i gang når institusjoner brøt sammen. Å forklare lav yrkesdeltakelse i Norge med manglende arbeidskultur er historieløst.

Barrierene somaliske kvinner møter, er de samme barrierene mange møter i Norge: strenge og rigide kvalifikasjonskrav, diskriminering i rekruttering og et velferdssystem der ytelsene i praksis kan virke demotiverende fordi overgangene til arbeid er bratte og risikofylte.

Dette er ikke et kulturelt problem.
Det er et strukturelt problem.

Nå varsler regjeringen en gjennomgang av NAVs arbeid og tilskuddsordninger. Det gir oss et sjeldent politisk øyeblikk. Ikke for å bortforklare lave sysselsettingstall, og heller ikke for å gjøre bestemte grupper til problemet. Men for å stille et mer grunnleggende spørsmål: Hvorfor gjentar de samme tallene seg år etter år, og hva sier det om hvordan arbeidslinja faktisk fungerer i praksis?

For meg er arbeid mer enn inntekt. Det er liv. Det gir struktur, identitet og helse. Det er en sentral arena for sosial tilhørighet og fellesskap, nettopp det politikerne våre på tvers av partier fremhever som kjernen i vellykket integrering. Når mennesker holdes utenfor fordi de ikke passer inn i et standardisert løp, mister de ikke bare jobbmuligheter. De mister også tilhørighet og opplevelsen av egen verdi. Prisen er høy, både for individet og for samfunnet. Og det er slik parallelle samfunn skapes.

Når jeg leser intervjuet med Kjersti Stenseng i Nettavisen, der hun varsler kutt i ytelser for å få flere i arbeid, treffer hun et reelt problem. Ja, dagens system kan i enkelte tilfeller gjøre det mer lønnsomt å stå utenfor enn å ta lavtlønnet arbeid. Når fulltidsarbeid gir lavere samlet uttelling enn ytelser, handler mennesker rasjonelt.

Men når svaret blir innstramming, uten samtidig å endre hvordan mennesker faktisk får tilgang til arbeidslivet, stopper analysen for tidlig. Risikoen flyttes fra systemet og over på dem som allerede står lengst unna.

I dag lever mange i et dobbelt utenforskap. På den ene siden klarer de ikke å oppfylle stadig strengere krav til språk, formell kompetanse og dokumentert erfaring. På den andre siden møter de rekrutteringsprosesser der annerledeshet blir en barriere, også når kravene formelt er oppfylt. Man stenges både før og etter målstreken.

Samtidig ser vi noe slående gjennom våre diaspora-samfunn. Vi sammenligner erfaringer. Mennesker med samme bakgrunn som dem vi i Norge finner nederst på sysselsettingsstatistikken og øverst i trygdetallene, er i arbeid i andre land. De har svake språkkunnskaper. De har hull i CV-en. Akkurat som her. Likevel jobber de.

Forskjellen ligger ikke i menneskene og ei heller i kulturen. Den ligger i systemene.

I flere land er det mulig å kombinere arbeid og støtte. Det finnes fleksible deltidsløp, gradvis progresjon og overgangsordninger som ikke straffer mennesker økonomisk for å prøve. Arbeid gir verdighet også når det skjer stegvis.

I Norge er systemet fortsatt rigget som enten fullt innenfor eller helt utenfor. Enten på ytelse, eller helt selvforsørget. I et arbeidsmarked med høye inngangskrav blir denne rigiditeten brutal.

Over tid har dette blitt et mønster. Når de samme gruppene år etter år forblir nederst på sysselsettingsstatistikken, til tross for språkopplæring, tiltak og politiske ambisjoner, er det ikke lenger et midlertidig integreringsproblem. Det er et tegn på at systemene ikke er rigget for den arbeidsviljen som faktisk finnes.

Forskjellen ligger ikke i menneskene, og heller ikke i kulturen. Den ligger i systemene.

I flere land er det mulig å kombinere arbeid og støtte. Arbeid belønnes, også når det skjer gradvis. Det finnes fleksible deltidsløp, rom for progresjon og overgangsordninger som ikke straffer mennesker økonomisk for å prøve.

I Norge er systemet fortsatt rigget som enten fullt innenfor eller helt utenfor. Enten på ytelse, eller helt selvforsørget. I praksis kan ytelser belønne passivitet, mens forsøk på arbeid innebærer risiko for tap av økonomisk trygghet. I et arbeidsmarked med høye inngangskrav blir denne rigiditeten brutal.

Over tid har dette utviklet seg til et mønster. Når de samme gruppene år etter år forblir nederst på sysselsettingsstatistikken, til tross for språkopplæring, tiltak og politiske ambisjoner, er det ikke lenger et midlertidig integreringsproblem. Det er et tegn på at systemene ikke er rigget for den arbeidsviljen som faktisk finnes.

Skal flere i arbeid, må tersklene inn i arbeidslivet senkes, ikke bare ytelsene i velferdsstaten. Kanskje er tiden inne for å stille det mest ubehagelige, men nødvendige spørsmålet: ER SYSTEMENE VÅRE FAKTISK I STAND TIL Å ROMME MENNESKER MED ULIKE FORUTSETNINGER, TEMPO OG LIVSLØP?

Dette er ikke et ferdig svar.
Men det er et ærlig spørsmål.