Da geopolitikken kom på bursdagen min

Noen nyheter treffer deg ikke som overskrifter. De treffer deg i magen.
Sent på kvelden 26. desember, på min bursdag, fikk jeg vite at Israel hadde anerkjent Somaliland.

Det var umulig å lese dette som bare diplomati. For meg handlet det ikke om abstrakt geopolitikk, men om historie, identitet og fremtid som kolliderte i ett øyeblikk.

Somalia har aldri anerkjent Israel. I 65 år har landet stått tydelig på palestinernes side. Når Israel nå anerkjenner Somaliland, er det derfor ikke bare et utenrikspolitisk trekk, men et alvorlig brudd som rammer spørsmål om suverenitet, grenser og tillit. Ikke bare mellom stater, men mellom mennesker.

Denne anerkjennelsen må ses i lys av krigen i Gaza og Israels uttalte mål om å omforme Midtøsten og svekke Iran. I dette bildet blir Rødehavet og Afrikas horn strategisk viktige, og Somaliland trekkes inn fordi geografi og interesser møtes.

Dette er heller ikke første gang Israel handler på denne måten. Under Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet støttet Israel Igbo-opprøret i Nigeria, i strid med internasjonal konsensus om staters territorielle integritet. Senere opprettholdt Israel tett samarbeid med apartheidregimet i Sør-Afrika, også da verdenssamfunnet ellers samlet seg om sanksjoner. I dag inngår anerkjennelsen av Somaliland i en uttalt strategi for å omforme Midtøsten og styrke egen regional posisjon. Mønsteret er gjenkjennelig. Strategisk nytte veier tyngre enn normer når makt og sikkerhet står på spill.

Men konsekvensene av slike valg rammer ikke bare stater. De rammer mennesker.

Afrika reagerer ikke uten grunn. Kontinentet har siden avkoloniseringen holdt fast ved prinsippet om ukrenkelige grenser nettopp fordi alternativet har vært vold, splittelse og langvarige konflikter. Når dette prinsippet utfordres, skapes usikkerhet. Usikkerhet skaper frykt. Frykt skaper avstand.

For Somaliland gir anerkjennelsen både håp og uro. Håp om internasjonal legitimitet og økonomiske muligheter. Uro for å bli trukket inn i stormaktsrivalisering og konflikter regionen ikke kontrollerer. For vanlige mennesker betyr dette ikke strategiske gevinster, men spørsmål om sikkerhet, framtidstro og hvor trygt det er å bygge et liv.

For oss somalere er dette ekstra smertefullt. Vi er ett folk. Vi gifter oss på tvers av regioner, jobber sammen og deler hverdagsliv. Når anerkjennelses spørsmålet brukes som geopolitisk byttemiddel, slår det rett inn i tillit mellom mennesker. Det skaper mistenksomhet der det før var nærhet, og politiserer relasjoner som burde vært skjermet fra maktspill.

Dette er ikke første gang. Allerede i 2024 så vi hvordan forsøk på å knytte anerkjennelse til tilgang på hav skapte dype spenninger og uro. Nå gjentas mønsteret. Hver gang blir konsekvensene litt større, litt dypere, litt vanskeligere å reparere.

På lang sikt er dette kanskje den største faren. Ikke én enkelt anerkjennelse, men en langsom erosjon av tillit, samhold og felles framtidstro. Når mennesker venner seg til tanken om at alt kan forhandles bort, også grenser og fellesskap, blir det vanskeligere å bygge noe varig.

Da jeg la meg 26. desember, var det med en uro som gikk langt utover denne ene saken. For dette skjer ikke bare fordi stormakter vil det. Det skjer fordi Somalia i over tre tiår har vært preget av svakt lederskap, korrupsjon og kortsiktig maktspill.

Når dagens politiske ledelse ikke evner å beskytte landets suverenitet, betaler ikke bare staten prisen. Det gjør menneskene. Og det som står på spill i det lange løp, er ikke bare grenser, men tillit, tilhørighet og muligheten til å leve sammen uten frykt for at det neste politiske spillet river oss enda lenger fra hverandre.