Et stemmetog jeg fortsatt bærer med meg

Opprinnelig skrevet i 2013. Republisert i 2025.

I 2013 gikk jeg i Senterpartiets stemmetog etter invitasjon fra Elisabeth Strengen Gundersen, daværende FUG-leder, som jeg satt i utvalget sammen med. Det skjedde i jubileumsåret for kvinnestemmeretten i Norge. For meg var det aldri først og fremst en feiring. Det var en påminnelse om at demokrati ikke er en tilstand, men en praksis.

Stemmetoget var enkelt. Kvinner gikk sammen. For hvert stopp sluttet flere seg til. Nettopp derfor gjorde det inntrykk. Stemmeretten ble synlig som handling, ikke som historisk prestasjon.

Allerede da var kontrasten tydelig. I 2025 er den umulig å ignorere. Kvinner fratas fortsatt politisk innflytelse over hele verden. Ikke tilfeldig, men systematisk. Gjennom autoritære regimer som begrenser kvinners stemmerett direkte. Gjennom religiøs fundamentalisme som legitimerer kvinners underordning. Gjennom høyrepopulistiske bevegelser som angriper likestilling, abortrettigheter og kvinners politiske deltakelse, også i demokratiske stater.

Dette handler ikke om kultur. Det handler om makt. Kvinner ekskluderes politisk fordi deres deltakelse utfordrer etablerte maktstrukturer. Når kvinner mister stemmerett i praksis, mister de også kontroll over egne kropper, livsvalg og økonomi. Politisk ekskludering er nøkkelen som åpner for bredere undertrykking.

Vi ser det i Afghanistan, der kvinner er fjernet fra offentlig liv. I Iran, der kvinner straffes for motstand. I USA, der rettigheter som tidligere ble ansett som grunnleggende, rulles tilbake. I Europa, der ytre høyre normaliserer forestillingen om at likestilling har gått for langt. Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er del av samme globale tilbakeslag.

I krig og konflikt forsterkes dette. Kvinner rammes hardest, men holdes systematisk utenfor forhandlinger og maktrom. De bærer konsekvensene, mens beslutningene tas av andre.

Derfor er kvinnestemmerett fortsatt politisk sprengstoff. Den utfordrer patriarkalsk kontroll, autoritær styring og konsentrert makt. Et samfunn som aksepterer at kvinners stemmer begrenses, aksepterer også et svekket demokrati.

Når jeg ser tilbake på stemmetoget i 2013, leser jeg det i dag som en advarsel. Rettigheter kan reverseres. Ikke bare der demokratiet er svakt, men også der vi tror det er sterkt.

Stemmetoget minner meg om dette. Demokrati er ikke noe vi har. Det er noe vi forsvarer. Eller mister.