Vi mangler arbeidskraft – men stenger dørene for egne ressurser

Arbeidslivet i Norge preges av et tydelig paradoks. Samtidig som nesten alle sektorer melder om mangel på arbeidskraft, holdes mennesker med utdanning, erfaring og vilje til å jobbe utenfor. Dette gjelder særlig personer med innvandrerbakgrunn – også dem som har tatt utdanning i Norge. Utfordringen handler i liten grad om motivasjon og i stor grad om strukturelle barrierer i rekruttering.

Rekrutteringsprosesser er fortsatt preget av krav som virker ekskluderende snarere enn kvalifiserende. Krav om «norsk erfaring», høy språklig presisjon og kulturell tilpasning stenger mange ute fra arbeidslivet. Uformelle nettverk spiller samtidig en sentral rolle i ansettelser og favoriserer dem som allerede er innenfor.

Parallelt ser vi omfattende overkvalifisering. Mange arbeider i stillinger langt under sitt kompetansenivå, med lavere lønn og begrensede utviklingsmuligheter. Dette rammer særlig personer med utdanning fra utlandet, men også dem med norsk utdanning. Resultatet er tap av kompetanse, motivasjon og samfunnsøkonomisk verdi.

Dette skjer i en tid der arbeidslivet blir stadig mer digitalt og internasjonalt. Flerspråklighet, teknologisk forståelse og tverrkulturell kompetanse er nødvendige ressurser. Likevel verdsettes de i begrenset grad i Norge. Samtidig fører andre land en langt mer offensiv politikk. Canada, Tyskland og flere europeiske land rekrutterer aktivt fagarbeidere og høyt utdannede, og tilbyr tydelige og forutsigbare ordninger for opphold og permanent tilknytning til arbeidslivet.

Konsekvensen er dobbel. På den ene siden stenges mennesker som allerede bor i Norge ute fra arbeid. På den andre siden mister Norge kompetanse. Mange som har tatt utdanning her – ofte finansiert gjennom offentlige midler og fellesskapets velferdsordninger – finner ikke relevante jobber og reiser videre. De blir verdifulle ressurser i andre land, mens Norge sitter igjen med arbeidskraftmangel og tapt investering.

Særlig tydelig er dette i helse- og omsorgssektoren. Digitalisering kan effektivisere oppgaver, men kan ikke erstatte menneskelig nærvær, relasjonskompetanse og omsorg. Likevel møter mennesker med relevant kompetanse strenge språkkrav, manglende godkjenning av utdanning og liten vilje til å se potensial fremfor mangler – samtidig som behovet for arbeidskraft er stort.

Dette har også en politisk dimensjon. I deler av den offentlige debatten fremstilles innvandrere som en belastning for velferdsstaten, samtidig som mange av de samme menneskene holdes utenfor arbeidslivet gjennom strukturelle barrierer. Når konsekvensene av utestengelse brukes som argument, forveksles årsak og virkning. Utenforskap er ikke et resultat av manglende arbeidsvilje, men av manglende adgang.

Arbeid er den viktigste arenaen for integrering i praksis. Et arbeidsliv som systematisk ekskluderer, svekker både tillit, bærekraft og velferdsstatens grunnlag.

Bildet som følger teksten er tatt under Arendalsuka, der jeg deltok i debatt om arbeid og rekruttering sammen med aktører fra blant annet NAV, NHO og arbeidslivets parter. Det illustrerer avstanden mellom behovet for arbeidskraft og praksisene som fortsatt stenger mange ute.

Spørsmålet er ikke om Norge mangler arbeidskraft. Det gjør vi. Spørsmålet er hvorfor vi velger å miste kompetansen vi allerede har – og hvor lenge vi har råd til det.