Integrering blir feil når vi reduserer mennesker til kategorier

Noe grunnleggende er galt i den norske integreringsdebatten. Altfor ofte forklarer vi menneskers liv gjennom opprinnelse, kultur og innvandringskategori, mens strukturene som faktisk former hverdagen deres blir borte. Det er som om vi analyserer konsekvensene – men konsekvent unngår årsakene.

Resultatet er en debatt der ansvar flyttes fra samfunn til individ, fra politikk til identitet. Forskning brukes selektivt, og komplekse liv reduseres til enkle forklaringer som gir politisk applaus, men dårlig politikk.

Når forskning brukes til å bekrefte ferdige fortellinger

Den nylige meningsutvekslingen mellom Venstres Hans Jacob Huun Thomsen, Rodas Tadese Sibahtu og LIMs nestleder Almir Martin illustrerer dette mønsteret med all tydelighet. Alle viser til den samme OECD-rapporten, Indicators of Immigrant Integration 2023. Likevel trekkes vidt forskjellige konklusjoner. Det er ikke tilfeldig. Det handler om hva man velger å se – og hva man velger å overse.

I et intervju i Nettavisen 7. november hevder Thomsen at migrasjonsutfall i stor grad avgjøres av «hvem som kommer», og bruker Sverige som skrekkeksempel. Sibahtu svarer i Aftenposten 14. november og peker på det OECD faktisk dokumenterer: at integrering først og fremst handler om hvordan samfunnet tar imot mennesker. Martin følger opp i Aftenposten 20. november og forsøker å korrigere henne, men ender med å gjøre nettopp innvandringskategori til hovedforklaringen.

Problemet er bare dette- når man faktisk leser OECD-rapporten i sin helhet, kollapser Martins tolkning.

OECD er krystallklar. Innvandringsgrunn kan ha betydning tidlig i integreringsløpet, særlig i startfasen. Men over tid er det helt andre faktorer som avgjør utfallet: språk, botid, utdanning, helse, diskriminering, arbeidslivets strukturer og kvaliteten på offentlige tjenester. Det er ikke opprinnelsen som former livsløp, men betingelsene mennesker møter i samfunnet de kommer til.

Likevel velger Martin å lene seg tungt på en metodisk presisering i rapporten, der OECD påpeker at forskjeller i sammensetningen av den utenlandsfødte befolkningen må tas i betraktning når man sammenligner land. Det er korrekt sitert, men grovt feil brukt. Dette er ikke en konklusjon om hva som driver integrering, men en advarsel til forskere og politikere om å vite hvem man sammenligner. Når dette løftes frem som hovedbevis for at innvandringskategori er avgjørende, samtidig som resten av rapportens funn ignoreres, blir forskningen redusert til et verktøy for å bekrefte en ferdig fortelling.

Det gjør ikke bare analysen svakere. Det gjør debatten mindre ærlig.

Det mest problematiske i Martins innlegg er likevel parallellen han trekker mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger. Arbeidsinnvandrere reiser med valg, ressurser og planer. Flyktninger reiser fordi de ikke har et valg. Krig, forfølgelse, tap av familie, hjem og trygghet er ikke bakgrunnsstøy – det er livsbetingelser som følger mennesker inn i møtet med det norske samfunnet. Forskjellen handler ikke om evne eller vilje, men om belastning. Å late som om disse gruppene møter Norge med samme utgangspunkt, er ikke bare analytisk feil. Det er faglig uansvarlig.

Integrering formes av systemene vi bygger

Når innvandringskategori løftes frem som hovedforklaring, forsvinner virkeligheten ut av bildet. Diskriminering i arbeidslivet. Segregerende boligpolitikk. Klasseforskjeller. Skoler med ulikt ressursgrunnlag. NAV-praksiser som treffer skjevt. Alt dette blir usynlig når integrering reduseres til identitet. Det som faktisk former liv, byttes ut med det som er enklest å peke på.

Fafo, Eurofound, Nordregio og Institutt for samfunnsforskning peker alle i samme retning: Integrering handler om strukturer, politikk og institusjonell praksis. Om tilgang til arbeid, bolig, utdanning og helsetjenester. Om diskriminering og tillit. Om hvordan velferdsstaten faktisk fungerer i møte med mangfold.

OECD utfordrer ikke menneskene som kommer til Norge. OECD utfordrer oss. Rapporten viser at integrering aldri kan forstås gjennom én variabel, og at ingen kan reduseres til en kategori. Likevel insisterer deler av debatten på å gjøre nettopp det.

Integrering er ikke et karaktertrekk ved individet. Det er et møte mellom mennesker og samfunn, formet av makt, ressurser og politiske prioriteringer. Ingen seriøs analyse kan bygge på forenklinger som overser strukturene som former liv.

Hvis integreringspolitikken skal treffe virkeligheten, må den bli kunnskapsbasert på ordentlig. Det betyr å slutte å sammenligne mennesker som om de møter Norge med like forutsetninger, og begynne å analysere systemene som skaper både muligheter og barrierer.

Først da kan fakta faktisk endre politikken.