Når jorden deler seg og havet stiger – mine tanker fra Øst-Afrika

Jeg har fulgt utviklingen i Øst-Afrika i mange år – politisk, sosialt og menneskelig. Men det er først de siste årene jeg virkelig har kjent tyngden av det som nå skjer samtidig, både over og under bakken. For mens verden diskuterer kriser én og én, lever mennesker i Øst-Afrika midt i flere på én gang.

Under bakken i Nord-Etiopia sprekker kontinentet sakte opp. I Afar-depresjonen, der tre tektoniske plater møtes, beveger jordskorpen seg fra hverandre med noen få centimeter i året. Det høres lite ut. Men over tid er det nok til å forandre kartet. Forskere beskriver dette som begynnelsen på et nytt hav, en prosess som vil ta millioner av år. Geologiens tid er langsom, nesten tålmodig.

Over bakken er tempoet et helt annet.

Langs kysten av Somalia, Kenya og Tanzania stiger havet nå. Ikke om millioner av år, men i vår levetid. Kystlinjer trekker seg innover, brønner blir salte, og mennesker mister jord de har levd av i generasjoner. Dette er ikke naturens egen rytme, men konsekvensen av menneskeskapte klimaendringer. Og det er her kontrasten blir umulig å overse.

Jeg opplever ofte at disse to prosessene blandes sammen i offentlig samtale. Som om alt som skjer i Afrika er «naturlig». Det er det ikke. Riften i Etiopia er geologisk og kan ikke stoppes. Men havnivåstigningen er politisk. Den er et resultat av valg tatt langt unna Afrikas Horn – og konsekvensene rammer mennesker som har bidratt minst til problemet.

For meg er dette ikke bare et spørsmål om naturvitenskap, men om rettferdighet.

Øst-Afrika er i dag et sted der jordens dype tid og menneskets korte tid kolliderer. Der mantelkrefter under kontinentet virker samtidig som økonomisk sårbarhet, gjeld, konflikt og svake institusjoner gjør det vanskelig å tilpasse seg raske klimatiske endringer. Når forskere snakker om «risikomultiplikatorer», er det nettopp dette de mener: at klima ikke skaper problemene alene, men forsterker alt som allerede er skjørt.

Likevel er det viktig for meg å si dette: Øst-Afrika er ikke bare et offer. Regionen er også et sted for kunnskap, tilpasning og motstandskraft. Lokalsamfunn planter mangrover, forskere samarbeider på tvers av landegrenser, og unge mennesker utvikler løsninger for energi, vann og mat. Det finnes en vilje til å forstå og handle – ofte med langt færre ressurser enn resten av verden tar for gitt.

Når jeg skriver om at jorden deler seg og havet stiger, gjør jeg det derfor ikke for å dramatisere Afrika. Jeg gjør det for å nyansere fortellingen. For å minne om at ikke alt kan stoppes – men mye kan håndteres bedre. Og for å stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål:

Hva sier det om oss, hvis vi ser disse endringene komme, men velger å se en annen vei?

Vi kan ikke hindre at kontinentet en dag deles av naturens egne krefter. Men vi kan velge å ikke la mennesker falle mellom sprekkene – verken bokstavelig eller politisk. Det valget tas nå. Og Øst-Afrika viser oss, tydeligere enn de fleste steder, hva som står på spill.