Når Afrikas horn vakler – faller verden med det

I år markerer FN 80 år. Det skjer i en verden som på papiret er mer forbundet enn noen gang, men i praksis mer fragmentert. Over hundre millioner mennesker er drevet på flukt mens grenser lukkes og livsfarlige fluktruter normaliseres. Klimaendringer ødelegger livsgrunnlag raskere enn politiske systemer klarer å svare. Kunstig intelligens og digital teknologi endrer maktforhold, økonomi og kontroll i et tempo som utfordrer både rettsstat og ansvarlighet. Samtidig ruster stormakter opp under en ny atomskygge, mens Sikkerhetsrådet lammes av vetorett og geopolitisk blokkering.

Alt dette samler seg ikke tilfeldig i Afrikas horn. Regionen har blitt en stresstest for verdens evne til å håndtere samtidige kriser. Hvis det internasjonale systemet ikke klarer å beskytte sivile, støtte politiske prosesser og dempe konflikt her, er det ikke bare regionen som sviktes. Da står hele ideen om kollektiv sikkerhet i fare.

Jeg skriver ikke dette for å beskrive nok en krise i Afrikas horn. Det er kriser nok. Jeg skriver fordi måten vi snakker om regionen på, gjør løsningene svakere. Når konfliktene fremstilles som tilfeldige, interne og uunngåelige, frikobles de fra den verdenen de faktisk er en del av.

Sudan viser dette tydelig. Landet er i en brutal krig, men det er ikke et politisk tomrom. Krigen holdes i live av interne maktkamper, våpenflyt og eksterne interesser som tjener på ustabilitet. Samtidig pågår det politiske prosesser og forhandlinger, men uten tilstrekkelig internasjonalt press og samordning. Sult og humanitær nød er ikke bare konsekvenser av kampene, men også resultat av bevisste valg. Klimaendringer har samtidig svekket livsgrunnlaget for millioner og gjort krigen langt mer ødeleggende for sivile.

Dette mønsteret stopper ikke ved Sudans grenser. Øst-Afrika er i dag et sammenvevd landskap av politiske prosesser, ressurskamp og demografisk press. I Etiopia eksisterer fredsavtaler side om side med ny uro og intern fragmentering. I Somalia pågår statsbygging under konstant press fra voldelige aktører og politisk splittelse. Eritreas tilbaketrekning fra regionale samarbeidsarenaer har svekket evnen til kollektiv konfliktløsning. Kenya, ofte omtalt som regionens stabile anker, står selv i en dyp legitimitetskrise preget av økonomisk press, økende ulikhet og ungdomsprotester som handler om langt mer enn levekostnader. De handler om tillit, representasjon og hvem staten faktisk er til for.

Dette er ikke separate kriser. Det er én regional dynamikk.

Ungdommen i Øst-Afrika lever midt i denne virkeligheten. En ung befolkning vokser opp i skjæringspunktet mellom arbeidsløshet, klimausikkerhet, digital eksponering og politisk eksklusjon. De er mer tilkoblet verden enn noen generasjon før, og samtidig mer sårbare. Når unge mennesker ser teknologisk utvikling, økonomisk vekst og nye allianser globalt, mens egne livsmuligheter krymper, oppstår et farlig spenn. Protester, migrasjon og politisk mobilisering er ikke tilfeldige reaksjoner. De er rasjonelle svar på systematisk utestengelse.

Det globale bakteppet gjør dette tydeligere. Verden preges av nye politiske allianser, skjerpet stormaktsrivalisering og økende militarisering. Digitalisering brukes både til utvikling og kontroll. Samtidig vokser frykten for forverrede klimaendringer, ustabile forsyningskjeder og nye globale sjokk. I denne virkeligheten blir regioner som Afrikas horn strategisk avgjørende.

Dette er ikke tilfeldig. Øst-Afrika er rikt på naturressurser, kritiske mineraler, fruktbart jordbruksland, energi og strategiske handelsruter. Regionen er ikke marginal, den er ettertraktet. Når politisk lederskap preges av korrupsjon, maktkonsentrasjon og manglende ansvarlighet, blir disse ressursene en forbannelse i stedet for et grunnlag for utvikling. Når eksterne aktører prioriterer tilgang fremfor rettigheter og stabilitet fremfor rettferdighet, forsterkes konfliktene.

Afrikas horn er derfor ikke et sammenbrudd. Det er et speil. Regionen viser hvordan globale interesser, klimaendringer, svakt styresett og urettferdig fordeling virker sammen. Det som skjer her, skjer ikke fordi regionen mangler politikk, men fordi den er fanget i et internasjonalt system som belønner makt mer enn ansvar.

Jeg nekter å akseptere fortellingen om uunngåelig kaos. Det som utspiller seg i Øst-Afrika er resultatet av valg. Av hvem som støttes, hvem som ignoreres og hvilke liv som anses som forhandlingsbare.

Spørsmålet er ikke om Afrikas horn kan stabiliseres. Spørsmålet er om verden er villig til å erkjenne at dette ikke er en regional krise, men en del av en global virkelighet vi selv er med på å forme.