Når Anders Magnus roper ulv om velferdsstaten
Når Anders Magnus slår fast at innvandring ikke lar seg forene med en velferdsstat, roper han ulv uten grunn. Den virkelige trusselen ligger ikke i «muslimske klaner», men i forskjeller, diskriminering og politiske valg som undergraver fellesskapet.
Anders Magnus, kommentator og tidligere NRK-korrespondent, skrev nylig i Aftenposten at «innvandring er ikke forenlig med en velferdsstat». Han hevder at mennesker fra «klanbaserte samfunn» ikke kan tilpasse seg et system bygget på tillit, og advarer om at Norge risikerer å utvikle seg i retning av «svenske tilstander».
Men ulven han roper på finnes ikke. Den virkelige trusselen er økende forskjeller, diskriminering i arbeidslivet og politiske valg som undergraver fellesskapet. Velferdsstaten bygges ikke av frykt og syndebukker – den bygges av arbeid, likestilling og tillit.
Når Magnus setter likhetstegn mellom «klankultur» og en trussel mot velferdsstaten, fordreier han virkeligheten. Han blander sammen klan og patriarkalske kjønnsroller. Patriarkalske strukturer som holder kvinner tilbake er en reell utfordring, men klan er noe annet: en sosial organisering som trer inn når staten ikke leverer trygghet. I samfunn der institusjonene er svake, har klanen fungert som en velferdsstat i miniatyr. Norge har selv vært der: Før folketrygden, gratis skole og helsetjenester var det familien og slekten som bar ansvaret. Forskjellen er at vi i dag har en sterk stat, og derfor kan kreve at fellesskapet setter rammene.
Å omtale «klankultur» som en medfødt trussel er derfor ikke bare feil, men farlig. Patriarkalske tradisjoner som begrenser kvinners frihet finnes, og de må møtes med krav til likestilling og deltakelse. Men å kalle dette «klan» er å bomme. Klan er ikke velferdsstatens fiende.

Den egentlige trusselen
Trusselen mot velferdsstaten kommer ikke fra mennesker som søker trygghet, men fra milliardkonsern som unndrar fellesskapet skatt og et arbeidsliv som preges av økende press og usikkerhet. Det som tømmer helsevesenet er ikke innvandring, men bemanningskriser, underfinansiering og politiske prioriteringer som svekker bærekraften.
Likevel fortsetter enkelte å peke på innvandring som hovedforklaring. Magnus viser selv til at det i 2024 kom 51 000 innvandrere til Norge – hvorav syv av ti fra Europa, og bare en mindre andel fra Asia og Afrika. Han fremhever at muslimer utgjør rundt 200 000 mennesker, 3,5 prosent av befolkningen – og utroper denne lille andelen til en eksistensiell trussel mot hele velferdsstaten.
Tallene peker i en helt annen retning. De fleste som kommer til Norge, er arbeidsinnvandrere vi er avhengige av i bygg, helse og service. Ja, enkelte grupper har lavere sysselsetting, men årsakene er sammensatte – språk, kvalifisering, helse og et rekrutteringssystem som favoriserer dem som allerede ligner majoriteten. Når kompetanse går tapt på grunn av navn eller nettverk, taper både arbeidslivet og velferdsstaten.
Velferdsstaten står og faller med arbeid. Utfordringen er ikke bakgrunn, men hvordan vi lykkes med å få flest mulig raskt inn i jobb – samtidig som vi slår ned på misbruk. Å forklare høy ledighet ensidig med kultur eller religion tilslører realitetene, og bidrar til mer utenforskap.
Samtidig ser vi at nettopp helse- og omsorgstjenestene allerede er avhengige av ansatte med innvandringsbakgrunn. Uten dem ville køene vært lengre og tilbudet svakere. Den ansvarlige linjen er derfor ikke å bygge murer, men å investere i arbeid, kvalifisering og inkludering.

Historien motbeviser Magnus
Magnus hevder også at mennesker fra «klanbaserte samfunn» ikke kan forstå en tillitsbasert velferdsstat. Historien vår viser det motsatte: Arbeiderklassen i Norge ble en gang beskyldt for å være uvitende, illojal og uskikket til å bære ansvar. Likevel var det nettopp arbeiderklassen som bygget velferdsstaten. Tillit og deltakelse er ikke genetiske egenskaper – de vokser frem gjennom arbeid, utdanning og inkludering.
Når «svenske tilstander» trekkes frem, er det et skremselsbilde. Kriminalitet har alltid sammensatte årsaker, men forskning viser at fattigdom, marginalisering, boligpolitikk og utenforskap er langt viktigere drivere enn kultur. Når unge vokser opp uten reelle muligheter, øker risikoen for at de trekkes inn i kriminalitet. Å redusere dette til «klan» er intellektuelt uredelig. Norge har bedre forutsetninger, men om vi lar ulikhetene vokse og aksepterer et delt arbeidsmarked, kan problemene vokse også her. Ikke på grunn av innvandring, men på grunn av politisk passivitet.

Når ord skaper barrierer
Magnus avslutter med at vi må velge: enten velferdsstat eller innvandring. Det er en falsk motsetning. Valget vi faktisk står overfor, er om vi vil styrke fellesskapet eller svekke det. Om vi vil bygge en velferdsstat som inkluderer alle – eller en som ekskluderer mange.
Ja, også innvandrermiljøer må ta ansvar. Kvinner skal ikke stenges ute fra arbeidslivet. Ungdom skal ikke trekkes inn i kriminalitet. Velferdsordninger skal ikke misbrukes. Rettigheter kommer med plikter. Men samfunnet må være konsekvent: Vi kan ikke tolerere diskriminering i arbeidslivet. Vi kan ikke møte sosial kontroll med taushet. Og vi kan ikke akseptere at unge med kompetanse presses ut i passivitet fordi de aldri får en sjanse.
Så i stedet for å advare mot «klanbaserte samfunn» burde Magnus spørre seg: Hvor mye bidrar hans egen retorikk til å stenge dørene? Når en kommentator med stor plattform generaliserer og mistenkeliggjør hele grupper, reduserer det de mulighetene som finnes, og skyver flere inn i passivitet. Det er ikke bare uansvarlig – det er en selvoppfyllende profeti.
Norge kan ikke reddes ved å mistenkeliggjøre 3,5 prosent av befolkningen. Norge reddes ved å kreve at alle bidrar, og ved å sørge for at alle faktisk får muligheten til å gjøre nettopp det. Fremtidens velferd bygges ikke ved å peke ut syndebukker, men ved å investere i arbeid, utdanning, likestilling og rettferdig fordeling.
Valget står ikke mellom innvandring eller velferd. Valget står mellom fellesskap eller frykt.