Når skolen starter – er vi klare for barna fra Gaza?
Noen barn kommer til skolestart med nye sekker og sommerminner. Andre kommer med krig i kroppen og bilder de aldri burde ha sett. Når virkeligheten spriker så brutalt – er vi som skole klare til å møte dem?

Ulike somre, felles skole
Snart fylles skolegårdene igjen. Barn kommer løpende med lette skritt og tunge sekker. Noen skal begynne helt på nytt – som førsteklassinger med ransler som matcher matboksen og drikkeflasken. De kommer med spente blikk, nye klær og stolte foreldre i hånden. Andre skal ta fatt på ungdomsskolen, med forventning om nye fag og venner. Og noen står på terskelen til voksenlivet, klare for videregående og alt det bringer med seg av håp, valg og fremtidsplaner.
Alle disse overgangene fyller august med liv, spenning og små nervøse forventninger. Slik er skolestarten – for noen.
Men ikke for alle.
For enkelte barn – særlig med palestinsk bakgrunn – har sommeren vært alt annet enn ferie. De har fulgt krigen i sanntid, limt til skjermer, sett ruiner, døde barn og meldinger om slektninger som er drept. Frykten har ikke tatt pause. Den har vært der hele tiden.
Og mens våre barn pakker matboksen og gleder seg til å møte venner, dør barn i Gaza av sult. Ikke fordi det mangler mat – men fordi nødhjelp stanses med vilje. Babyer dør av dehydrering. Skoler og sykehus bombes. Dette skjer nå. I sanntid. Og noen av barna vi møter i norske klasserom, bærer denne virkeligheten i kroppen – selv om de ikke alltid sier det høyt.
I norske klasserom sitter barn med bakgrunn fra Gaza, Ukraina, Afghanistan, Syria og Sudan. De har med seg erfaringer som ikke står i lærebøkene, men som preger hvem de er – og hva de trenger. Deres traumer kan ikke sammenlignes, men må anerkjennes. Deres historier må ikke tones ned. Og deres smerte skal ikke glemmes.
Gaza skiller seg likevel ut. Ikke fordi lidelsen nødvendigvis er større, men fordi den er så gjennomlyst. Hele verden har sett. Hele verden har visst. Og hele verden har ventet. Barn i Norge – og særlig palestinske barn – er ikke skjermet fra dette. De har sett ruiner og døde barn på mobilen. De har fått meldinger om slektninger som er drept. De har scrolla. Lyttet. Undret seg. Og noen har levd det – i virkeligheten.
Disse barna kommer kanskje stille. Kanskje spørrende. Kanskje uten språk for det de har opplevd. Men de kommer. Og spørsmålet er ikke om de trenger oss – men om vi er klare til å møte dem.
Når krigen følger barna inn i klasserommet
Som krigsflyktning vet jeg hvor dypt slike erfaringer setter seg i kroppen. Jeg husker da jeg gikk på voksenopplæring i Kragerø. En dag spurte engelsklæreren – Carolina, en tysk kvinne – hele klassen om vår vei til Norge. Mange var fra krigsområder. Da det ble min tur, klarte jeg ikke å snakke. Jeg løp ut av klasserommet, gråtende – for ingen hadde noen gang spurt meg det spørsmålet før.
Når man er i flukt, er det bare overlevelse som gjelder. Ingen spør hvordan du har det. Ingen har språk for frykten – for voldtekt, bombing, sult og fangenskap. Kroppen forsøker å glemme. Men når noen spør med ekte interesse, kommer alt opp – og man vet ikke hvordan man skal bære det.
Carolina kom etter meg, satte seg ned på huk og sa: «Det er lov å gråte. Det er ikke et tegn på svakhet – det er et tegn på at du er et menneske.» Jeg gikk tilbake, delte min historie, og den dagen forandret noe i meg. Jeg fortalte det hjemme, og vi begynte for første gang å snakke om det vi hadde båret på i stillhet. Det var helbredende. Ikke fordi hun var terapeut, men fordi hun var til stede. Som lærer. Som medmenneske.Det er dette barn og unge i våre skoler trenger: Å bli lyttet til. Å bli møtt. Ikke med diagnoser og tolkninger – men med nærvær.
Å møte barns sorg handler ikke om å veie lidelser – men om å møte hvert barn med menneskelighet, med faglig beredskap og med trygghet. Skolen er ikke bare en formidler av kunnskap, men et sted for fellesskap, tilhørighet og oppreisning. Når barn med krig og flukt i kroppen kommer inn i våre klasserom, trenger de noe mer enn pensum. De trenger voksne som ser – også det som ikke sies.
Vi skal ikke redde verden. Men vi kan være en trygg havn. Vi kan gi barn støtte, rammer og språk – også når virkeligheten er for vond å bære alene. Vi må tørre å anerkjenne det som skjer – ikke for å politisere klasserommet, men for å humanisere det. Vi trenger ikke ha alle svar. Det holder at vi stiller opp.
Å undervise om Gaza er ikke politikk – det er etisk og pedagogisk ansvar
Når barn sulter i Gaza og verden ser på, lærer våre elever også noe. Om stillhet. Om ansvar. Om hvem som blir sett – og hvem som glemmes. Norske elever lærer i dag om Holocaust. De forstår hvordan avhumanisering og passivitet muliggjorde folkemord. Vi sier: aldri mer. Men hva sier vi når vi vitner barn i dag dør av sult, og ingen stanser det?
Å undervise om Gaza er ikke politikk. Det er et etisk og pedagogisk ansvar. Det handler om menneskerettigheter, empati og fellesskap. Det handler om å gi barn språk til å forstå verden – og mot til å stå i den. Denne kunnskapen må ikke bli en fotnote. Den må inn i undervisningen – ikke som propaganda, men som beredskap.
Temaet er sensitivt – men nettopp derfor må vi belyse det. For å ruste fremtidens modige stemmer. For å styrke barns kritiske kompetanse, etiske bevissthet og evne til å skape endring. Vi trenger unge som tør å føle, forstå og handle. Som kan bli morgendagens ansvarlige politikere, journalister, lærere og diplomater.
Det begynner i skolen. Og det begynner med oss.
Ubah Aden, samfunnsdebattant