Første juli: En nasjon i speilet
I dag er det 1. juli. Frigjøringsdagen. Dagen da Somalia i 1960 reiste seg som et selvstendig land – fri fra kolonimakt, full av fremtid. Et folk samlet av en visjon større enn seg selv. Et land født med drømmer større enn grenser.
Det var håpets øyeblikk. Somalia ble kalt Afrikas perle – ikke bare for sin strategiske beliggenhet, men for sin vilje, sin visjon og sin verdighet. Vi hadde gratis skolegang, en ungdomsgenerasjon som trodde på kunnskapens kraft, og kontinentets første likestillingslov. Vi bygget et samfunn der håpet ikke var naivt, men nødvendig.
På 1970-tallet var Somalia blant Afrikas sterkeste nasjoner – militært, strategisk og politisk. Vårt forsvar var rangert rett bak Sør-Afrika og Egypt. Vi ble sett til. Lyttet til. Beundret for motet vårt, for at vi våget å tro på noe større enn oss selv.
Men hvor står vi i dag?

I dag ser vi oss selv gjennom knust glass. Landet holdes tilbake av et politisk system bygd på klanlojalitet, korrupsjon og stillstand. Vi har blitt fanget i en fortid som nekter å gi slipp – mens resten av Afrika reiser seg og krever sin plass i en ny verden.
Jeg skriver dette med en sorg som har fulgt meg gjennom mange land, og med en kjærlighet som nekter å dø – selv når håpet ble skutt i filler.
Jeg har ikke bodd i Somalia siden jeg var ung, men jeg bærer landet med meg overalt. I stemmen jeg snakker med barna mine. I minnene som lukter av regn mot støv, av bakte muufo og Jasmine. I lengselen etter et sted som kunne vært hjemme, om det bare ville finne seg selv igjen.
Over to millioner somaliere lever nå i diaspora. Vi snakker nye språk, lever med andre verdier og bygger liv i ulike hjørner av verden. Det har gitt oss styrke og perspektiv. Men det har også åpnet en dypere krise enn den som en gang utløste borgerkrigen: Hva skjer når vi mister det som bandt oss sammen? Når vi ikke lenger kjenner oss igjen i hverandre? Når vi ikke lenger tror på en felles fremtid?
Jeg tror svaret finnes i en ny type frigjøringskamp – en frigjøring innenfra. Ikke mot utenlandske soldater eller stormakter. Men mot vårt eget system. Mot apati. Mot frykten for forandring.
Denne kampen må ledes av de som har alt å vinne og alt å tape: ungdommen, kvinnene og diasporaen. De som ikke skylder noen lojalitet til fortiden, men som har vilje til å forme fremtiden.
Vi trenger ikke flere gamle menn som klamrer seg til makt. Vi trenger unge som våger å si det usigelige. Kvinner som nekter å stilne. En diaspora som ikke bare sender penger hjem, men også ideer, investeringer og integritet.
For vi har det i oss. Vi har overlevd det meste. Og vi har sett hva som er mulig når viljen overgår frykten.
Jeg savner et Somalia jeg knapt fikk kjenne – et land med retning, verdighet og fremtidstro. Men jeg nekter å etterlate det til minnet alene. For denne kampen handler ikke om nostalgi. Den handler om overlevelse. Om å bryte en sirkel av stagnasjon før den kveler oss fullstendig.
Frigjøringsdagen i dag minner oss ikke bare om hva vi var, men om hva vi ennå kan bli. Og kanskje er det vår generasjons oppgave å skrive en ny frihetshistorie – ikke med våpen, men med mot. Ikke for makt, men for mening. Ikke bare for oss selv, men for barna som en dag skal si:
«Vi glemte aldri hvem vi var. Og vi våget å bli mer.»